Rosehagen er boka for alle som elsker Lucinda Riley, historisk kostymedrama, britiske TV-serier og Downton Abbey. Tracy Rees er blant de aller, aller beste innenfor denne sjangeren.
| Forfatter: | Tracy Rees |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2022 |
| Antall sider: | 432 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Rose Garden |
| Oversatt av: | Foss, Guri |
| ISBN/EAN: | 9788202713904 |
| Kategori: | Romaner |
Olive, Ottilie og Mabel lever helt ulike liv, inntil to av dem blir naboer, og den tredje flytter inn i huset som tjenestepike. De tre kvinnenes liv og skjebner flettes snart inn i hverandre på uventet vis.
Olive
Olive Westallen lever et rikt, men nokså ensomt livmed foreldrene sine i Londons mest velstående strøk Hampstead – i et herskapshus omgitt av vakre, grønneåser. I en alder av 28 regnes hun som altfor gammel til å gifte seg. Men Olive er ikke den som gråter over spilt melk, hun vet godt at hun er privilegert, hun vil lære, utdanne seg, hjelpe andre og gjøre en forskjell. Når hun adopterer en liten pike fra et fattig barnehjem, skaper det sjokkbølger i omgangskretsen – definitivt ikke noe som sømmer seg en ugift, ung kvinne av hennes stand!
Ottilie
Ottilie Finch på 12 har nettopp flyttet til samme område med familien sin. Hun elsker å utforske Londons ulike strøk, både høye og lave, og suger til seg alt med stor nysgjerrighet og appetitt. Eneste skår i gleden er morens mystiske sykdom, som lenker Mrs. Finch til soverommet dagen lang, uten kontakt med noen. Det Ottilie ikke vet, er at familien nærmest flyktet fra sitt forrige hjem i Durham på grunn av en skandale som ikke tåler dagens lys.
Mabel
For 18 år gamle Mabel Daley er livet og jobben ved kanalene et daglig slit, hun risikerer liv og helse for å forsørge faren, som ble enkemann året før, og sine seks yngre søsken. Når hun blir tilbudt en stilling som tjenestepike i Westallen-huset for å ta seg av den syke Mrs. Finch, takker hun ja med glede, dette er et stort skritt mot et bedre liv. Men alt ikke er så perfekt i herskapsvillaen som det ser ut på overflaten. Mabel blir viklet inn i hemmelighetene som jaget Finch-familien fra sitt forrige hjem, og fanget i et umulig dilemma.
Intriger – og fantastiske karakterer
Rosehagen er en fengslende fortelling full av drama og intriger, og ikke minst med fantastiske, levende karakterer. Olive, Mabel og Ottilie er på hver sin måte modige og uavhengige kvinner. De danner vennskap på tvers av sosial status – vennskap som vil forandre livene deres for alltid. Romanen beskriver på mesterlig vis hvordan det var å leve i Victoriatidens London, med overklasse, underklasse – og ikke minst kvinnenes rolle. Kvinner levde begrenset og med forventning om å gjøre som de ble fortalt. Familieansvar, plikter, farer, overlevelse, kjærlighet og vennskap er ingredienser i denne rørende, oppslukende historien.
Levende og stemningsfullt
Språket er levende og stemningsfullt, og flyter med både letthet og energi, slik bare Tracy Rees kan. De historiske detaljene er autentiske, det er som å skru tiden tilbake og være del av livet i London for 125 år siden. Assosiasjonene går til det ypperste vi har lest av historiske romaner, og sett av TV-serier fra England, deriblant Downton Abbey. For i denne boken er alt på plass, komplekse karakterer vi bryr oss om, et dramatisk handlingsløp, og en fantastisk visuell tidskoloritt. Rosehagen er et must for alle som elsker denne sjangeren innen bøker og filmer.
Av redaksjonen
«En nydelig fortalt og overbevisende historie.»Rachel Hore, forfatter
Tracy Rees roses opp i skyene av både lesere og etablerte forfattere med sine velkonstruerte og fengende historiske romaner.
Hun skrev sin første roman da hun var fire år. Nå er Tracy Rees en av stjernene på himmelen for historiske romaner. Hun er kjent for å skrive frem personer man virkelig bryr seg om, og for sitt levende, atmosfæriske språk og sin nerve i det dramatiske stoffet. Også i Norge er Rees svært populær, hun ligger øverst på norske bestselgerlister, med 200.000 solgte bøker så langt.
Skriver om livet
–Det er fantastisk når du får høre at det jeg har skrevet betyr noe for leserne mine. Når en av dere sier at boken min har hjulpet deg gjennom en vanskelig uke, eller at den rett og slett har gledet og underholdt deg, så er det alene verdt alt arbeidet med en roman. Jeg prøver å skrive om livet, hva det gjør med oss på godt og vondt, hva det å være menneske handler om, sier Tracy Rees.
Leserne elsker karakterene
Hun er vant til å gjøre solid research bak tid og sted for romanene sine. Men, det som kanskje gleder Rees aller mest, er all rosen hun får fra leserne om karakterene sine: – Vi bare elsker måten karakterene lever og reagerer på – uansett om de har medvind eller motvind, sier de. Superlativene har haglet, anmelderne er begeistret for den måten hun smelter sammen karakterer og miljø på.
En ekte romantiker
Selv beskriver Tracy Rees seg som en ekte romantiker, hun har vært på jakt etter sin sjelevenn hele livet.
– Som ung jente lengtet jeg alltid etter den store kjærligheten. Så langt har jeg ikke funnet den, uttalte hun i et intervju for noen år tilbake. – Det har variert litt hvordan jeg har opplevd dette gjennom livet. I perioder har jeg vært lei meg fordi min største drøm ikke ble noe av, i andre har jeg vært litt kynisk – «jeg har det bedre alene!». Og innimellom har jeg fortalt meg selv at jeg har for høye forventninger.
Lykketreffet
Men så skjedde det noe. Da Trees lanserte sin første bok Mysteriet om Amy Snow i 2015, møtte hun sin nåværende kjæreste.
– På lanseringsdagen arrangerte PR-teamet en rekke aktiviteter for meg med bokklubben Richard & Judys, hvor boka akkurat hadde vunnet konkurransen "Jakten på den neste bestselgeren". Innimellom TV- og radioinnslag var det en photoshoot, der Phil var en av fotografene. Vi ble venner, og var venner i flere år etter det, før vi til slutt ble sammen. Som om å vinne drømmekarrieren ikke var nok! sier Tracy Rees.
Bare må skrive
Hun forteller ellers at hun nesten har et tvangsmessig forhold til det å skrive, det er noe hun bare må gjøre.
– Det er som om alle historiene jeg har samlet opp gjennom de 40 årene før jeg ble utgitt bare ligger i kø og insisterer på å bli skrevet! sier hun.
Dette er en drøm å høre for alle Tracy Rees fans – det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Av redaksjonen
Mabs sprang opp på kvistrommet halvt i ørske. Hun la til side peonkjolen med alle sine hemper og lag – Gud, vent til Lou fikk se henne i dette! – og ålte seg inn i den kremfargede drømmen. Så børstet hun håret og samlet det bak i en enkel knute, som var det beste hun kunne klare selv. For å glede Otty hektet hun den lille perlevesken over håndleddet, selv om hun ikke hadde noe å legge i den. Så, før hun mistet motet, skyndte hun seg ned i stuen.
Da hun fikk se seg selv i speilet i hallen, stivnet hun. Hun så ut som et barn som hadde kledd seg ut for moro skyld. Jaså, så du har spjåket deg ut! Men vi kjenner fortsatt lusa på gangen, sa stemmene fra Saffron Hill i hodet hennes. Men så kom Averil ut og trakk henne med seg inn til de andre.
«Se!» ropte hun. «Ser ikke Daley fantastisk ut? Det er min gamle kjole, kan du huske den, Papa? Du ga meg den til sekstenårsdagen min, men den passer ikke lenger.»
«Ikke rart, så mye slikkerier som du spiser,» kommenterte Elfrida tørt, noe som var eldstesøstres privilegium.
«Hysj, vennen min, Averil har en nydelig figur. Hun blir voksen og får former, det er alt,» irettesatte moren.
«Det kan man også kalle det,» mumlet Elfrida.
Mabs ble flau over å være gjenstand for så mye oppmerksomhet; hun var livredd for at de andre tjenestefolkene skulle tenke at dette hadde gått til hodet på henne. Men både Lydia og Betsy var kledd i veldig pene kjoler, og Mrs. Derring og Mrs. Webb hadde store, glitrende brosjer og fine øredobber. Et selskap sammen med familien var uten tvil en stor anledning.
Til å begynne med holdt de ansatte seg sammen, fulle av beundring for de elegante Finch-kvinnene, og med stadig mer glød i kinnene av vinen. Men så kom de yngste Finchene bort for å prate med dem. Mr. og Mrs. Finch sto ved peisen og snakket lavmælt sammen. Etter noen glass vin mente Mr. Charlie at det var på tide å leke litt, og Lydia foreslo blindebukk.
Kinnene blusset enda mer; hårlokker løsrev seg fra knuter og forseggjorte frisyrer, de øverste knappene ble åpnet, og smilene ble bredere. Og midt i alt kaoset og latteren følte Mabs seg forpliktet til å holde øye med Mrs. Finch. Hun furtet ikke og kastet ingenting rundt seg; hun var fullstendig rolig og sivilisert, men hun så det fortsatt, dette uttrykket som fortalte at hun var dypt ulykkelig.
