Tracy Rees' nyeste historiske roman er full av gleder og fristelser, og spenner over luksuslivet og fattigdommen i det senviktorianske England.
| Forfatter: | Tracy Rees |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 400 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Elopement |
| Oversatt av: | Vikaune, Linda Marie |
| ISBN/EAN: | 9788202781378 |
| Kategori: | Romaner |
Året 1897: 23 år gamle Rowena Blythe er ikke bare utrolig vakker, hun lever et svært privilegert liv i Londons beste strøk. Så møter hun den unge kunstneren Bartek, og verden snus på hodet.
Rowenda Blythe er en berømthet i London, alle snur seg etter henne, alle snakker om henne, og alle menn blir forelsket i henne. Til og med lakeien John er forgapt i henne, selv om de sosiale skillene er uoverstigelige, og selv om Rowenda ikke en gang vet hva John heter. For Rowenda viser liten interesse for tjenerskapet i det store huset. Tvert imot, hun er ganske bortskjemt, og innimellom lite hyggelig mot både tjenere og stuepiker. Rowena lever et rolig, behagelig, begrenset – og kjedelig liv. Og hittil har ingen menn fanget interessen hennes.
Forelsket stuepike
I det rike Blythe-huset i Hampstead Heath jobber også 23-årige Pansy som stuepike. Fra morgen til kveld seks dager i uka sliter hun for den krevende familien, og noen ganger også på fridagen sin, om husets frue finner det for godt. Den eneste grunnen til at Pansy ikke slutter, er John. Hun er håpløst forelsket i ham, til tross for at John bare har øyne for Rowena. Ikke så rart da at Pansy ikke liker Rowena. Innimellom brenner sjalusien så kraftig at hun ikke helt klarer å skjule den. Men hun jobber med å finne lyspunkter i livet sitt, og drømmer om en annen fremtid.
Må snart giftes bort
Nå nærmer Rowenas 24-årdag seg, og det forventes at hun skal gifte seg – og gifte seg godt. I den anledning bestiller foreldrene et portrett av Rowena, for å befeste hennes status som vakker sosietetskvinne. Men når den gamle kunstneren blir syk, dukker i stedet hans unge assistent opp, Bartek. Han er helt ulik andre menn Rowena har møtt. Han er en spennende og romantisk bohem. Og overjordisk vakker. Allerede etter første møte er Rowena solgt. Men hun vet at hennes foreldre aldri vil godta Bartek, som i deres øyne bare er en fattig utlending. Men følelsene vokser seg sterkere, og hun har ingen å snakke med om dette. Våger hun å risikere alt for kjærligheten?
Rowena, Pansy og Olive
I tillegg til Rowena og Pansy, blir vi også kjent med en tredje kvinne som bor i området, Miss Olive Westallen. Noen lesere vil kjenne henne igjen fra romanen Rosehagen, men de to bøkene er helt frittstående. Olive er velstående, men har tatt noen radikale livsvalg før hun fyller 30. Hun har ikke giftet seg, men i stedet adoptert to jenter og lever som alenemor, uten barnepike, samtidig som hun har bygget opp en veldedig organisasjon. Olive og Rowena har lite felles og følger hverandre med skepsis. Men tilfeldighetene skal ha det til at Rowena, Olive og Pansys veier møtet på uventet vis, og de blir venner mot alle odds.
Spennende og romantisk
Skandalen er en spennende, romantisk og opplysende roman om tre sterke kvinner i viktoriatidens London. Tracy Rees har en fantastisk evne til å skape karakterer vi føler med og lever oss inn i. Vi kjenner deres kvaler, umulige valg og forelskelser på kroppen, og vi ser dem vokse og endre seg som mennesker. Boka viser på mesterlig vis hvordan livet for kvinner var på den tiden, med overklasse, underklasse, og alle samfunnets forventninger. Skandalen er et must for alle tilhengere av underholdene historiske romaner, og av TV-serier som Downton Abbey.
Redaksjonen
Tracy Rees har blitt svært populær blant norske lesere, hun ligger øverst på norske bestselgerlister, med hele 270 000 solgte bøker så langt. I Skandalen går hun tilbake til en tid hun elsker å skrive fra.
Rees er kjent for å skrive frem personer man virkelig bryr seg om, for sitt levende, atmosfæriske språk og sin nerve i det dramatiske stoffet. Forfatteren får spesielt mye ros fra leserne om karakterene sine: – Vi bare elsker måten karakterene lever og reagerer på, uansett om de har medvind eller motvind, sier de. Superlativene har haglet, anmelderne er begeistret for den måten Tracy Rees smelter sammen karakterer og miljø på.«Herren fra portrettmaleren har kommet.» Det virker som en underlig måte å si det på, og et lite håp blusser opp i brystet under gåsehuden.
«Mr. Lethbridge, mener du?»
«Nei, miss Blythe, ikke ham. En herre på vegne av ham.»
Mor kommer ikke til å bli blid. Nei vel, da skulle hun ikke ha forlatt meg. «Og navnet?» forlanger jeg. Ærlig talt, disse menneskene!
Stuepikens ansikt blir blussende rødt. «Jeg … jeg kan ikke svare på det, miss Blythe. Jeg spurte, kors på halsen, men jeg kan ikke uttale det.»
Jeg sukker og himler med øynene. «Å, himmel og hav! Hvordan skal det ende når en stuepike ikke engang kan snakke ordentlig engelsk? Det får så være, du får vel vise ham inn likevel.»
«Ja vel, miss.» Hun knikser lett og flykter.
Jeg reiser meg for å møte Mr. Lethbridges stedfortreder med det vanskelige navnet. Jeg vet ikke stort om kunstnere, men jeg antar at de alle er mer eller mindre like. Så du kan forestille deg min forbløffelse da jeg, i stedet for å stå overfor en femtiåring med langt, uflidd hår, og som stinker av cologne for å dekke over spritdunsten, møter en ung mann så slående, så strålende vakker, at han kunne være selveste Adonis. Jeg kjenner øyebrynene skyte i været.
Han trer inn i rommet med en både selvsikker og ærbødig mine, og bukker dypt og høflig. «Miss Rowena Blythe, formoder jeg,» sier han med en aksent jeg ikke kan identifisere. Selvfølgelig kan jeg ikke det. Garrowgate Hall, og hele min sosiale verden, for den del, er fullstendig fri for aksenter. Mor tillater ikke engang cockney-toner i huset, det er derfor alle tjenerne våre er fra mer eller mindre respektable hjem.
Han retter seg opp og ser på meg med henrykt mine. Himmel! Jeg klarer ikke å rive blikket fra ham! Jeg møter menn hele tiden. Hele tiden. Foreldrene mine har ønsket å gifte meg bort i flere år allerede. Jeg har blitt oppvartet av hertuger og jarler og velstående menn av alle valører. Verity spør ofte hva i all verden jeg venter på, og jeg har aldri kunnet svare på det, men …
«Miss Blythe?» gjentar han, og jeg rister forfjamselsen av meg.
«Ja!» utbryter jeg og føler meg nervøs for antakelig første gang i mitt liv. «Det stemmer. Tilgi meg, sir. De er ikke … Lethbridge. De er ikke … den jeg forventet.»
Han senker hodet med et lite smil. «La meg forklare, er De snill. Miss Blythe, jeg er …»
Han sier navnet, men det høres ut som et nys. Jeg sender en taus beklagelse til den rødhårede stuepiken. Så rynker jeg pannen, tar meg i det og glatter den ut igjen. Mor hater at jeg gjør det, hun sier det får meg til å se eldre ut. «Beklager?»
Han smiler så de hvite, jevne tennene kommer til syne i det gyllenbrune ansiktet. Det ser ut som om solen fortsatt dveler på huden hans, selv nå i februar. «Jeg er Bartolej Stanislawski Wo´zniak, miss Blythe, men vær så snill å kalle meg Bartek. Jeg er ikke viktig nok til at De skal være på etternavn med meg. Og mange engelskmenn synes Wo´zniak, det er for vanskelig å uttale.»
