| Forfatter: | Kristin Harmel |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | When we meet again |
| Oversatt av: | Windt-Val, Benedicta |
| ISBN/EAN: | 9788202519483 |
| Kategori: | Romaner |
Emily er vant med å klare seg selv. Faren forsvant tidlig ut av livet hennes, og moren døde da Emily var sytten år. Nå har også hennes kjære bestemor Margaret gått bort. Emily føler hun har mistet alt og lengter etter familie og røtter. Når det mystiske maleriet av bestemoren plutselig dukker opp på døren fra en ukjent avsender, bestemmer Emily seg derfor for å grave i historien.
Fascinerende, ukjent krigshistorie
Maleriet blir starten på en spennende reise bakover i tid, og det første sporet bringer Emily til Florida. Her kommer hun over en fascinerende og ukjent del av amerikansk historie. De færreste er nemlig klar over at det under andre verdenskrig var flere hundre tusen tyske krigsfanger i USA. Mange av dem jobbet på gårder og plantasjer, side om side med lokalbefolkningen, men likevel adskilt fra dem i flyktningleirer. De ble som regel behandlet bra.
En av disse soldatene er en ung mann fra München ved navn Peter Dahler, som er blitt kastet ut i en krig han helst ikke ønsker å delta i. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det kunne oppstå søt musikk mellom unge soldater og lokale kvinner, men slike forhold hadde sjelden lyse utsikter. Den spirende kjærligheten var dømt på forhånd.
Sterk kjærlighet
Men hva har alt dette med det mystiske maleriet å gjøre? For å finne svar må Emily legge ut på en reise, først til München og så tilbake til Atlanta og kunstnermiljøet der.
I løpet av denne reisen begynner Emily også å rive ned murene hun har bygd som beskyttelse rundt seg selv. Hun oppdager en annen side ved faren sin, og finner en ny vinkling på den smertefulle familiehistorien. Emily har sine egne hemmeligheter som hun har holdt skjult for omgivelsene i årevis. Vil denne reisen også gi henne styrke til å lette sitt hjerte?
Når vi møtes igjen er en sterk kjærlighetshistorie med krigen som dramatisk bakteppe. Flere temaer flettes på elegant vis sammen til en storslagen fortelling som både speiler vår egen tid og kaster lys over fortiden.
Vant mange lesere
Kristin Harmel vant mange lesere med Så lenge det er stjerner på himmelen, og gjorde også suksess med Livet som var ment for deg. Når hun nå kommer med sin tredje bok på norsk er det bare å konstatere at hun nok en gang har lykkes med å sette ord på det uutsigelige. Hun viser oss hvilken styrke hver og en av oss faktisk er i besittelse av, og som gir oss nødvendig kraft og mot til å kjempe de viktigste kampene i livet.
Romantisk mysterium
Når vi møtes igjen er både en romantisk fortelling og et mysterium som finner sin eminente løsning til slutt – etter at vi har vært med på en reise både i geografien, historien og i personene selv. Kristin Harmel balanserer stilsikkert mellom det vonde og det vakre i en roman som garantert vil berøre deg. Det anerkjente amerikanske bokmagasinet RT Book Reviews skriver at Når vi møtes igjen er «en av de mest gripende og sterkeste historiene som er fortalt». Det er ikke vanskelig å være enig med anmelderen i akkurat det.
Jorid Mathiassen
En av de mest gripende og sterkeste historiene som er fortalt.RT Book Reviews
| Når vi møtes igjen | |||
| Bokmål | Ebok | 2017 | |
| Når vi møtes igjen | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
| Når vi møtes igjen | |||
| Bokmål | Lydbok-CD | 2017 | |
| Når vi møtes igjen | |||
| Bokmål | Lydbok MP3-CD | 2017 | |
| Når vi møtes igjen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2017 | |
«En av de mest gripende og sterkeste historiene som er fortalt»
RT Book Reviews
En familiefortelling med bred appell som styrker båndet mellom generasjonene og bekrefter kjærligheten.
Kirkus Reviews
(...)personene hennes blir værende hos deg lenge etter at du er ferdig med boken.
Emily Giffin
Fortellinger fra andre verdenskrig har aldri sluttet å fascinere Kristin Harmel, og det er fra denne epoken hun har funnet inspirasjon til Når vi møtes igjen.
– Jeg tror denne perioden er så fascinerende fordi mange som har opplevd krigen fortsatt lever, samtidig som denne tiden også føles veldig fjern for mange. Det er en periode som framkaller sterke følelser, og det er den perioden jeg selv liker best å lese om også, sier Kristin, som har jobbet med et stort historisk materiale under skrivingen av romanen. Mye tid har gått med til å gjøre research.
I romanen din skildrer du både det å være ung kvinne i dag og under krigen. Hva tror du er den største forskjellen på å være kvinne da og nå?
– Kvinner har selvsagt langt flere muligheter i dag, men jeg tror samtidig at krigen åpnet mange dører for kvinner, i og med at så mange menn dro til fronten. Kvinner måtte ut i arbeid for å holde hjulene i gang. Sånn sett kan vi kanskje si at krigen var begynnelsen på kvinners nye posisjon i det tjuende århundre.
Hovedpersonen i Når vi møtes igjen visste ingenting om bestefaren sin. Har du forsket i din egen slekt og funnet interessante historier?
– Jeg er så heldig at min farmor skrev sine memoarer før hun døde, så jeg har en fantastisk kilde med informasjon om hennes egen og hennes families bakgrunn. Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at moren hennes en gang hadde bodd i Paris, bare noen få kvartaler fra der jeg selv bodde da jeg var i Paris. Det er virkelig en liten verden!
Mange bøker handler om det å finne tilbake til sine røtter. Er det virkelig alltid sånn at blod er tykkere enn vann?
– Jeg tror at noen venner blir som en familie og at vennskapet varer livet ut. Men på den annen side er det mange venner som kommer og går, mens familien din er der for alltid – enten du liker det eller ikke. Selv om du distanserer deg fra et familiemedlem, er du bundet til den personen gjennom en felles historie. På den måten er familiebåndene mer varige, rett og slett fordi de aldri kan brytes.
Ny livsstil
Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk. Hun har allerede rukket å skrive ferdig en ny roman, og i mellomtiden har hun også blitt mor til en liten gutt, så skriverutinene har endret seg noe. Nå skriver hun i pauser og når barnet sover. Også den kommende romanen har handling fra andre verdenskrig. Den kommer på norsk neste år og vil få tittelen Der valmuene vokser.
Når jeg sier Norge, hva ser du for deg da?
– Mye! Det første jeg tenker på er nordlyset. Det har jeg alltid ønsket å se, og jeg vet at Nord-Norge er et av de beste stedene å oppleve det. Så tenker jeg også på vakre stavkirker, som jeg vet er typisk for Norge. Og de fantastiske fjordene! Dere har en fascinerende historie, spennende tradisjoner og en praktfull natur. Jeg kunne virkelig tenke meg å besøke Norge en dag.
Jorid Mathiassen
For det meste følte Peter nostalgi for det landet han ikke hadde sett på fire år. Og på morgener som denne, når himmelen var så ubeskrivelig vakker, følte han en spesiell nærhet til hjemmet sitt.
Hjemme. Heimat. Det var det ordet som dukket opp i Peters bevissthet første gang han så henne.
Hun kom gående østfra, den første i en rekke på fire arbeidere som dukket frem fra havet av sukkerrør og kom ut på hovedstien. Hun var kledd i en rød bomullskjole, frynset og slitt i skjørtekanten, men som hun sto der, badet i morgenlyset, i skarp silhuett mot den rødfiolette himmelen, så hun ut som hun slett ikke hørte hjemme der – en filmstjerne, kanskje, eller en engel. Det lange, brune håret danset bak henne i morgenbrisen, og måten hun beveget seg på, var grasiøs og sterk på samme tid. Peter klarte ikke å røre seg, han ble stående med kniven strittende rett ut i luften på en nesten komisk måte.
Kanskje hun merket blikket hans, for hun snudde seg i hans retning, og øynene deres møttes. Hun blunket ikke, og det gjorde ikke han heller. I stedet holdt de hverandre fast med blikket i et langt øyeblikk der ingen av dem rørte seg, som om livet rett og slett hadde stanset opp. Eller kanskje det bare var noe han innbilte seg, tenkte Peter senere når han spilte av hendelsesforløpet for sitt indre blikk. Kanskje hun ikke hadde stanset i det hele tatt. Kanskje hun ikke hadde lagt merke til ham engang.
Men det hadde hun. Han visste at hun hadde det. Omsider så hun vekk og begynte å gå igjen, som anfører for de andre, som virket yngre enn henne. Han fulgte henne med blikket til hun stanset for å slippe dem foran seg, inn i en ny labyrint av sukkerrør. Og så, akkurat da han trodde at han ville miste henne for alltid, snudde hun seg og kastet et blikk over skulderen. Øynene deres møttes igjen, og det var nok til at Peter følte seg energisk og optimistisk da hun tok et skritt og forsvant inn i åkeren igjen.
