«Gabriele Vernasco», sier han, og den varme hånda hans trykker min. «Kall meg Gabe, er du snill.»
Han viser vei ut av stasjonen, med bagasjen vår på slep som om han var et pakkesel. Lucy traver ved siden av ham og småprater. Poppy og jeg henger på bak, og jeg mistenker at vi begge går og beundrer de brede skuldrene, det uregjerlige mørke, bølgete håret, den stramme, runde …
Poppy setter albuen i siden på meg og avbryter tankene mine. «Litt av en lekkerbisken, eller hva?» Hun blunker. Jeg blir varm i ansiktet, og hun ler. «Kanskje du begynner å livne til, lærer å bli Emilia.»
(…)
Giuseppe tar hånda mi og kysser den. «Benvenuta a casa mia. Velkommen hjem til meg.»
Giuseppe fører oss bort til en intim bakhage med utsikt til terrassedyrkede åser med forvridde vinstokker. Det spilles behagelig musikk i bakgrunnen. Et enslig bord står midt i bakhagen dekket med en rød linduk og en vase med solsikker. Det er dekket for to. Gabe drar ut stolen for meg.
«Akkurat som du hadde håpet?» spør Giuseppe.
«Perfetto», sier Gabe til ham.
Jeg stivner til. Har Gabe planlagt dette … for meg?
Han griper skulderen min og klemmer den før han går bort til stolen sin, og det kiler i hele kroppen.
Han har rett, tenker jeg med meg selv. Dette er perfeksjon.
«Vin er familietradisjon her i Toscana», sier han mens vi spiser lunsj. «Denne vingården har vært i Natoli-familien i fire generasjoner. Vi drikker deres chianti classico.»
«Deilig», sier jeg, flau over min usofistikerte beskrivelse. Med tommelen tørker han en dråpe vin fra leppa mi før han putter den i munnen. «Sì. Delizioso.»
Det sitrer i meg igjen.
Etter lunsj fortsetter vi ferden vår gjennom landsbygda og stopper nå og da for å utforske en nabolandsby eller besøke nok en venns vingård. Hele tiden blir Gabe ønsket velkommen som om han var familie.
Himmelen har fått en nyanse av lilla da motorsykkelen setter kursen hjemover. Jeg visste dagen ville ta slutt, men humøret synker likevel. Snart fylles de landsens åkrene med hus, og i horisonten kan man skimte silhuetten av bygninger. Jeg begynner å lure da Gabe saktner farten i utkanten av Firenze og finner et sted å parkere i veikanten. Han drar av seg hjelmen.
«Ingen grunn til å slutte når vi har det så gøy, er du ikke enig?»
«Hundre prosent!»
Han tar hånda mi, og sammen spaserer vi gjennom gater som er like smale som sykkelveier, flankert av små butikker og skoutsalg, gelato-boder og restauranter. Lukten av ovnsstekt lam oghvitløk siver ut i gatene, som er dust opplyst av gatelykter. Vi går inn i en butikk som selger lærprodukter, og jeg river i et par hansker til Daria. Den pene damen bak disken sender Gabe lange blikk idet hun fullfører kjøpet mitt. En bølge av stolthet veller opp i meg. Er dette virkelig meg, Emilia Josephina Fontana Antonelli? Ja, jeg tror det.
Til toppen