Vi landet på Idlewild lufthavn i New York klokken 08.30, trettifem svært spente polske kvinner. Summingen av polske stemmer på flyet var overdøvende, men de andre passasjerene var overbærende og lot til å nyte synet av det hele.
Caroline møtte oss da vi kom ned trappen fra flyet – noen av oss svært sakte – og dirigerte en parade av rullestoler. Navnet Caroline betyr glede, så det er ikke så rart vi var glade for å se henne, alle sammen. Hun var så vakker i en marineblå drakt, et fransk skjerf og en sjarmerende, liten filthatt med en fjær på toppen.
«Hvorfor er hun ikke gift?» spurte alle de polske damene.
Caroline var høy, slank og pen, med fine trekk og holdning som en dronning. I Polen ville hun blitt gjenstand for frierier daglig.
Så snart vi hadde kommet oss gjennom tollen, ble vi omringet av journalister og Røde Kors-folk og venner av Caroline. Det blinket i et utall kamerablitser.
«Hvordan liker du deg i USA så langt?» spurte en journalist og stakk en mikrofon opp i ansiktet mitt.
«Hvis maten på flyet er en pekepinn, kommer det til å bli en fin tur», sa jeg. Alle sammen lo.
«Velkommen til de polske damene», sa Caroline med armen rundt Zuzannas midje. «En utstrakt hånd mellom kontinentene.»
Du har aldri sett så mange smilende fjes på ett sted.
Den uken delte vi oss opp og dro til mange forskjellige byer.
Zuzanna og jeg ble værende i New York sammen med Caroline for å få behandling ved Mount Sinai Hospital. Andre dro til 411 Boston for å få utført rekonstruktiv kirurgi og til Detroit, Baltimore og Cleveland for hjerteoperasjoner. To dro til National Jewish Hospital i Denver for å få verdens beste tuberkulosebehandling, for lungene deres var fortsatt dårlige.
Søsteren min og jeg var heldige som fikk bli i New York, for det var utrolig mye å se der. Caroline kjørte oss rundt overalt, med Zuzanna i forsetet, naturligvis. Caroline fikk ikke nok av Zuzanna, virket det som, det var som om de plutselig var bestevenninner.
Til toppen