Døden ved vann er en spenningsroman om å gå over grenser … om å innhentes av fortiden … om barnet som ønsker kjærlighet og møtes med begjær.
Mailin hadde bestemt seg for å hjelpe dem som hadde det verst. Hun tok seg av mennesker som hadde opplevd det vondeste som var mulig å tenke seg. Overgrep. Vold. Incest. Sånne som har grunn til å ha det jævlig, tenkte Liss. Ikke sånne som meg, som har fått muligheter og kastet dem bort. Hun lot blikket gli over permene i hylla, Mailin hadde skrevet bak på dem hva de inneholdt. På bokryggene fant hun noen kjente navn. Freud, Jung, Reich. Andre hun aldri hadde hørt om: Igra, Bion, Ferenczi, Kohout. Liss hadde innimellom kjent den samme nysgjerrigheten som søsteren. Forstå hvordan verden hang sammen. Hvordan språket former oss. Hvordan vi samler på minner og kvitter oss med dem. Men hun hadde aldri hatt Mailins ro. Greide ikke sitte med bøker i timevis. Måtte avbryte, være i bevegelse. Fylle tankene med noe annet enn bokstaver. Lyder og bilder, noe som var i bevegelse.
En korktavle var satt opp ved siden av hylla. To avisutklipp hang øverst, det ene med et intervju med Berger. Liss tente skrivebordslampa, leste noe Mailin hadde streket under: ”Ingenting kjeder meg mer enn å sitte å se på hvordan en fittestim beveger seg.” Et postkort var også hengt opp der. Det var fra Amsterdam, Bloemenmarkt. Liss kjente det igjen. Lenge siden hun hadde sendt det, sikkert et år, og fortsatt hadde Mailin det på tavla si. Helt nederst oppdaget hun en post it-lapp. Noe var skriblet på den, og Liss snudde på lampa for å kunne tyde det. En av de få tingene hun fikk til bedre enn søsteren var å skrive pent. ”Spørre ham om Death by water,” sto det med Mailins slurveskrift.
Liss snudde seg mot pulten igjen. Den var ryddet. Noen dokumenter i en holder. Hun åpnet den øverste skuffen, fant en stiftemaskin og penner og en boks med binders. Skuffen under var låst. Hun fikk den opp med den minste nøkkelen på knippet. Øverst lå en liten, innbundet bok med vinrødt omslag. Det var i et mykt, plysjaktig stoff, og hun lot fingrene gli over det. Mailin S. Bjerke, sto det på innsiden. Ellers var alle sidene blanke. Hva skulle du fylle dem med, Mailin? Skrive noe om pasientene? Eller dine egne tanker? Liss stakk boka ned i skulderveska.
Lenger inn i skuffen fant hun en avtalebok. Dagsplanene var fylt ut med initialer ved siden av timeangivelsene, det måtte være pasientene søsteren hadde i terapi. Seks-sju hver dag, noen ganger åtte. Alle kom med historiene sine til henne. Alt det hun skulle lytte til, ta vare på, helbrede dem for. Tett i tett med initialer, hver eneste dag. Hver hele time noen som skulle tråkke inn over terskelen og lesse av seg, og Mailin skulle sitte der og ta imot og svelge unna til det svimlet for henne … Liss bladde seg bakover, mot slutten av året. Torsdag 11. desember var blank, men nedenfor linjene med klokkeslett sto det: kl 17 JH.
Til toppen