Se en annen vei (Innbundet)

Forfatter:

Budapest er ingen by for nybegynnere. Det burde Marlen ha forstått, men hun er kun opptatt av å løse mysteriet hun lar seg vikle inn i. Hun klarer ikke å se en annen vei.

Se en annen vei er en besettende lesefest, suverent levert av en forfatter som virkelig kan sitt fag.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 368
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202625993
Kategori: Krim og spenning og Thriller
Omtale Se en annen vei

Marerittet

Legestudenten Marlen er helt tilfeldig på vakt når Marek kommer skadet inn på sykehuset. Når hun senere forsøker å finne ham, vikles hun raskt inn i en marerittaktig malstrøm.

Vanligvis lever de hjemløse brødrene Karol og Marek av å rane folk i Budapest sentrum, men uten selv å vite det får de fatt i et verdifullt og dødbringende bytte – og de to guttene setter seg selv i livsfare. Marek blir truffet av en bil som jakter på ham, og havner på sykehuset der Marlen har praksis. Han river til seg medaljongen rundt halsen hennes når hun undersøker ham, og stikker av. Medaljongen knytter trådene i Marlens eget liv sammen, og hun må finne gutten som stjal den. Men jakten på smykket blir svært dramatisk – og er det tilfeldig at den ene etter den andre rundt henne dør i rask rekkefølge?

10 år tidligere, i Norge

2009: Hun angrer allerede før hun er fremme. Marlen er tolv år, og har ikke sett faren sin på tre år. Nå oppsøker hun ham på hytta han bor i. Og hun angrer enda mer når hun kommer frem, og ser at den mannen som åpner døren ikke lenger er den han var. Han er ikke lenger den peneste, sterkeste og morsomste. Han gir henne det halssmykket, medaljongen, som en gang var morens og sier:
– Ingen må få ta det fra deg, lover du det?

Hun blir med ham ut på vannet, i robåten, men de begynner å krangle. Når båten tipper kjenner hun en lettelse som hun tror hun kan leve med. Men – hva skjedde egentlig, og er det nå Marlens liv begynner å vakle?

Ingen by for nybegynnere

Budapest er ikke en by for nybegynnere. Det foregår ukjente ting, og du må ta dine forholdsregler. Byen har en underverden, og i den befinner sigøynerguttene Marek og Karol seg. Moren deres forsvant til Tyskland, deretter ble de misbrukt på et hjem for foreldreløse, og nå bor de på gata. De stjeler en veske fra en rødhåret kvinne, og det viser seg at innholdet er så verdifullt at kvinnen er nådeløs i jakten etter vesken.

Marlen har aldri klart å glemme hva som skjedde om bord i robåten, hun ha tak i halssmykket, og lar seg drive inn i et miljø der det er umulig å vite hvem hun kan stole på.

Intens thriller

Nok en gang klarer Torkil Damhaug å bringe oss inn i hodene på dem det gjelder. Som vanlig tar de involverte selv føringen i etterforskningen, politiet befinner seg i randsonen. Du er med på en dyptpløyende reise i en fascinerende by, og som vanlig vokser karakterene til Damhaug seg verdifulle, enten det gjelder studentmiljøet eller en helt brutal underverden full av svik og løgn, forbrytelser og ondskap.

Se en annen vei er en besettende lesefest, suverent levert av en forfatter som virkelig kan sitt fag.

 

Til toppen

Andre utgaver

Se en annen vei
Bokmål Ebok 2019
Anmeldelser av Se en annen vei

I denne vidtfavnende, forviklingsrike teksten forenes sjelelig dybde, ytre spenning, politisk-historisk utsyn og moralfilosofisk alvor. (...)

I sin sjanger er dette en topproman.
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad (terningkast 6)


Psykologisk thriller uten mulighet for pauser 08.10.2019
Torkil Damhaug har skrevet en bok det er svært vanskelig å legge fra seg. En bok der leseren blir drevet frem fra side til side nesten uten mulighet for en pause.

"Det er kort og godt en tekst uten ett ord for mye, full av spenning og psykologiske detaljer."

Det er, kort og godt, en drivende god bok Damhaug har skrevet og det spørs om ikke forfatteren kan gjøre plass i våpenskapet til nok en Rivertonpris.
Bjørn Fredheim, Fædrelandsvennen (terningkast 5)

Til toppen

Intervju

Tett på livet og døden

–Kan vi leve med en versjon av fortiden som vi egentlig vet at ikke er sann?  Hukommelse og glemsel er en viktig del av dobbelt Rivertonprisvinner Torkil Damhaugs nye og intense krimroman.

 

Hovedpersonen Marlen er legestudent i Budapest. Hun har en sterkt historie, og fortiden hennes preger henne. Er du opptatt av hvordan vår egen historie påvirker våre valg?

–Ja, vi bærer fortiden med oss, som et arkiv der vi henter ut erfaringer, minner vi trenger. Men også en verkebyll full av sånt vi ikke orker å bære og som hindrer oss i å oppleve glede. Da blir spørsmålet hvordan vi best skal leve med det smertefulle. Er fortrengning noen ganger det beste ved hendelser som likevel ikke kan endres? Kan vi leve med en versjon av fortiden som vi egentlig vet ikke er sann? Hvor mye sannhet tåler vi? Og finnes det en entydig sann versjon av hva som hendte en gang i fortiden? Da nærmer vi oss en viktig tematikk i "Se en annen vei". Kan vi stole på minnene våre? Er hukommelsen pålitelig? Og hvordan kan minnene våre manipuleres? Det er noe vi gjør selv, men det skjer også på et kollektivt plan: Hvordan formes historiene mennesker bruker for å forstå seg selv som familie, kultur, nasjon, sivilisasjon? 

Vi møter et brødrepar, Marek og Karol, som er utsatte og sårbare i sin situasjon i Budapest. Du skriver ofte om ondskapen mot de svake og sårbare i samfunnet?

–Som mange andre forfattere er jeg opptatt av bruddsoner – avvik og grenser. Hvorfor faller noen utenfor? Hvordan ville mitt liv vært om jeg ikke hadde hatt alle mulighetene jeg har fått? Jeg er drevet av nysgjerrighet rundt disse spørsmålene. Og det vekkes et sinne i meg når jeg ser hensynsløs maktutøvelse og undertrykking i verden rundt meg, som også blir en drivkraft i skrivingen. 

Dilemmaet er ofte hvordan beskytte den du er glad i når du selv er sårbar – gjerne gjennom unge mennesker. Hvorfor opptar dette deg?

–Jeg er opptatt av hva som skjer med unge menneskers muligheter til å få et godt liv i den verdenen de overtar, en verden som ser ut til å være mer og mer preget av gamle og nye konflikter. På det personlige planet tanken på hvordan det skal gå med mine nærmeste. En annen grunn til å skrive om unge mennesker, er sterke minner fra min egen ungdomstid. Og ikke minst hvordan alt kunne gått en helt annen vei i livet om kortene var fordelt litt annerledes. Familiebakgrunn, miljøet jeg vokste opp i, men også valgene jeg gjorde, og tilfeldighetenes spill …

Hva inspirerte deg til å legge handlingen til Budapest?

–Etter å ha skrevet noen bøker med handling i Oslo-området og i hjemtraktene mine på Romerike, kjente jeg at jeg nå måtte ut i verden. Jeg besøkte Budapest første gang i 1986, i forbindelse med en legekongress, og ble straks fascinert av atmosfæren i byen, beliggenheten ved Donau, lyset, broene, bygningene. Og så ligger Budapest midt i Europa og har ofte vært i begivenhetenes sentrum under store omveltninger, krig, opprør, revolusjon. Det er en by og et land som er nødt til å forholde seg til så mange kollektive traumer, og et spennende sted for å utforske hvordan vi husker og hvordan vi glemmer.

Du har tidligere sagt at du lever tett på karakterene dine når du skriver, kan du utdype dette?

–Jeg vil nok si at det er en metode for meg å leve meg inn i alle karakterenes liv, så langt jeg er i stand til det. Se fra innsiden hvordan livet fortoner seg for dem. Det jeg vil kalle empati anvendt på en metodisk måte. Samtidig krever dette en avstand, som gjør at du forstår karakterenes motiver og handlemåter bedre enn de som oftest gjør selv. Metoden er utforskende og uforutsigbar, jeg vet ofte ikke hvor jeg ender. Og det kan være risikabelt. Å leve så tett innpå fiktive karakterer, vekker jo også mye i meg selv, jeg må bruke mine egne gode og mindre gode sider, og tåle å forholde meg til dem. Det mest krevende er å skrive frem personer som ikke kan eller ikke vil ta inn over seg hvordan andre mennesker har det når de blir påført smerte. Men som forfatter må du være i stand til – og villig til – å gå inn i det som er vanskelig hvis du skal skrive noe som er interessant – og som berører leseren.

Marlen er legestudent. Bruker du mye av dine egne erfaringer som lege og psykiater?

–Å være lege er en del av min identitet. Jeg holder meg oppdatert og utelukker ikke at jeg vender tilbake til legeyrket. Og i mange av bøkene mine spiller medisinere en viktig rolle. Legeyrket er ofte et godt utgangspunkt for å skrive skjønnlitteratur, også krim. Som lege kommer du tett innpå livet og døden. Jeg har behandlet mennesker som har blitt truet på livet, som har vært utsatt for overgrep, og mennesker som har begått overgrep, som til og med har tatt liv. I alle former for psykoterapi er det avgjørende at terapeuten forsøker å sette meg inn den annens tanker. Blant annet har jeg måttet forsøke å forstå hva som gjør et menneske i stand til å begå det vi kan kalle onde gjerninger, og hvordan overgriperen etterpå håndterer dette i sitt eget sinn.

Og så sparer du deg kanskje for noe research ved å skrive om en lege?

–Det er klart.  Skriver jeg om en lege, blir mange ting enklere. Jeg kjenner jo så godt gleder og dilemmaer som dukker opp på jobben, og privat, hver eneste dag. I Marlens tilfelle bruker jeg mange av mine egne erfaringer på en direkte måte. Hva får et ungt menneske til å søke mot medisinen som disiplin? Og hvordan er det første gang å skjære i et dødt menneske for å studere kroppens anatomi? Da jeg studerte anatomi, holdt vi til på det gamle universitetet på Karl Johan, og ansvaret for å slukke og låse om kvelden, blant annet på disseksjonssalen, gikk på rundgang blant oss studenter. For en forfatter in spe satte dette selvsagt i gang fantasier …

 

 

Til toppen

Utdrag

«Du har vel ikke glemt det som skjedde sist jeg var på ettermiddagsvisitt hos deg.» Han nikket ut i gangen, retning soverommet. «Det er ikke sånt du glemmer med det første.»
Hun hadde ikke glemt. Hun ville glemme. Hvorfor tenkte hun at hun skyldte ham noe?
Fingrene hans strøk ned langs bluselinningen. «Hallo, miss Glenne, er vi sinte i dag?»
Han klemte til rundt brystet hennes, holdt henne fast med den andre hånden. «Jeg vet hva du vil.» Stemmen var dempet nå, bestemt og liksom trøstende. «Hva du egentlig vil.»
Hun trakk seg løs.
«Gjør du? Jeg vil at du skal gå.»
Et øyeblikks forbløffelse i blikket hans. Leppene strammet seg, de små tennene kom til syne, men det ble ikke noe smil av det.
«Det tror jeg ikke noe på, Marlen.»
Hun rygget et skritt vekk fra ham. «Da du var her i forgårs – det skulle aldri ha skjedd.»
Hun burde ikke ha sagt det. Hun så det i øynene hans, han tålte det ikke. Likevel fortsatte hun.
«Det var dumt av meg. Dumt av deg. Det ble feil. Vi glemmer det.»
Det gikk en rykning over ansiktet hans, startet ved øyet, fortsatte ned til munnen.
«Glemme det? Er det sånt du bare glemmer? Vet du hva du sier nå?» Stemmen hans mørknet. «Jeg blir dratt med hjem til en dame. Hun er kåt som faen, river av meg klærne, gjør ting jeg aldri ville trodd hun kunne. Og neste gang spiller hun isprinsesse og sier det ikke betydde noe. Skal jeg tro på det? Som om det hun ba om og fikk ikke var bra nok? Hvem er du egentlig? Tror du at du kan føkke med meg?»
Han lente seg nærmere.
«Tror du at jeg er en du kan tråkke på?»
Hun trodde ikke det. «Vi kan snakke om det senere, men nå må du gå.»
Hun gikk ut i entreen for å lukke ham ut. Han kom etter, grep rundt henne bakfra, klemte henne inn mot veggen, ved siden av utgangsdøren.
«Ingen grunn til at vi skal slåss,» mumlet han med leppene mot øret hennes. «Vi vil det samme, du og jeg.»
Hun vred seg rundt, fikk sett ham i øynene, det kjentes som om blikket brente seg innover i ham. Han slapp armene hennes.
«Marlen …»
Hun rørte seg ikke, sto som frosset fast. Syntes synd på ham, og det var ikke til å holde ut.
Så tok sinnet tak, strømmet opp gjennom henne, truet med å overta alt.
Det ringte på. Et kort støt. Så kort at hun kunne ha innbilt seg det.
«Marlen, vi trenger litt tid sammen –»
Det var det siste hun trengte. Hun snudde seg og grep porttelefonen. Da skjøt hånden hans ut, nådde hennes, men hun hadde allerede fingeren på knappen, trykket den inn.

Til toppen