Hund uten grav (Innbundet)

Forfatter:

Med Hund uten grav leverer Damhaug nok en gang en medrivende og sterk psykologisk thriller. 

Når en tv-kjendis blir funnet brutalt drept, befinner den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers seg plutselig midt i sakens kjerne. Ikke bare er den drepte Fred Rivers`ekssvigerinne, drapet har også urovekkende mange likhetstrekk med drapet han selv har sonet åtte år i fengsel for.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 464
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202714680
Kategori: Krim og spenning og Thriller
Omtale Hund uten grav

Hvem drepte Gina Witt?

Når en tv-kjendis blir funnet brutalt drept, befinner den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers seg plutselig midt i sakens kjerne.

Ikke bare er den drepte Fred Rivers`ekssvigerinne, drapet har også urovekkende mange likhetstrekk med drapet han selv har sonet åtte år i fengsel for.

Tv-kjendis Gina Witt er elsket og hatet. Med sitt eget aktualitetsprogram på NRK, Witt og verden, tar hun tak i saker som engasjerer og provoserer, og det har skaffet henne både fans og fiender. I chattegruppen C-Chan diskuteres hun og arbeidet hennes flittig. Der blir Witt kalt både sjefshore og feministfitte, og ulike henrettelsesmetoder blir diskutert blant anonyme brukere. Da hun lager en episode om overgrep, når sinnet i chattegruppen nye høyder. Men Gina Witt lar seg ikke skremme. Hun har historier å fortelle.

I rød kappe

20 år gamle Silje lever som de fleste på sin alder, men hun bærer også på en hemmelighet. Drevet av noe hun ikke helt kan sette fingeren på, gjør hun stadig noe hun ikke burde, noe som ikke er lov. Det skaper uro og redsel, og hun vet hun burde stoppe. Men hun klarer bare ikke.
Da Silje en dag kommer hjem til villaen på Korsvoll, der hun bor med moren, stefaren og lillebror Leon, møtes hun av en kald trekk og en sterk, ubehagelig lukt. På morens soverom finner hun en skikkelse i rød kappe, lent mot sengekanten. Silje forstår at det er tanten Gina Witts døde kropp hun har foran seg.

Bekymret far

Den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers har levd et rolig og langt på vei anonymt liv siden han slapp ut av fengsel, alene i en liten sparsommelig innredet leilighet. Han har en datter, men som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han har riktignok ved flere anledninger oppsøkt steder der datteren har oppholdt seg, men han har ikke ønsket å bryte inn i livet hennes, og har derfor aldri gitt seg til kjenne. Når han hører om drapet på sin ekssvigerinne Gina Witt, og skjønner at det var hans datter Silje som fant henne brutalt myrdet, blir han bekymret for at også Silje kan være i fare. 

En sjuårings fantasi

Fast bestemt på å beskytte datteren, begynner Rivers på egen hånd å lete etter svar på hvem som drepte tv-kjendisen. Men raskt forstår han at han ikke bare bedriver sin egen, men også er en del av politiets etterforskning. For drapet av Gina Witt har mange likehetstrekk med drapet Fred Rivers sonet åtte år i fengsel for å ha begått. Så mange likehetstrekk at mistanken mot ham er uunngåelig.
Samtidig sliter Silje med det hun så på morens soverom, og da det kommer frem at også lillebroren Leon kan ha sett ting han ikke burde, blir hun livredd. For alt han forteller kan være en sjuårings fantasi som løper løpsk i en krevende situasjon. Men om det han sier er sant, er han ikke bare merket for livet, han er sannsynligvis også i stor fare.

Medrivende psykologisk thriller

Torkil Damhaug debuterte som forfatter med Flykt, måne i 1996, og har siden da gitt ut 11 romaner. For både Ildmannen (2011) og En femte årstid (2015) mottok han Rivertonprisen, og er med det en av få forfattere som har vunnet prisen hele to ganger. Med Hund uten grav leverer Damhaug nok en gang en medrivende og sterk psykologisk thriller. Han turnerer det mellommenneskelige og spenningen på mesterlig vis, og tar oss med inn i hodene på de involverte i en tankevekkende historie. Her er ingenting helt slik det ser ut. For noen vet mer enn de sier, og noen vet kanskje mer enn de selv forstår.

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Det er fascinerende, glupt gjort.
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

Andre utgaver

Hund uten grav
Bokmål Ebok 2022
Hund uten grav
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022
Hund uten grav
Bokmål Heftet 2023
Intervju

Et kjærlig spill

Torkil Damhaug er aktuell med den nye psykologiske thrilleren Hund uten grav. Den tok tre år å skrive, og inspirasjonen fikk forfatteren blant annet fra flere tv-dokumentarer som fikk ham til å tenke over hvordan historier fortelles.

I Hund uten grav blir den omstridte tv-kjendisen Gina Witt funnet drept i søsterens hjem. Hun har nylig laget en episode om overgrep, og den har skapt sterke reaksjoner. Damhaug forteller at kampen om narrativet og hvordan en historie fortelles og oppfattes, og ikke minst hva den gjør med de involverte, er en viktig tematikk i boken.
– I min nye roman dreier det seg om fortellingen om et overgrep, som blir noe annet når to unge mennesker får en rolle i en dokumentar, der en regissør vil fortelle sin historie. Det er en tematikk som er rundt oss hele tiden, der vi oppfatter verden gjennom fortellinger i stor grad. Det hjelper oss å forstå, men kan også føre til at vi ikke stiller nødvendige spørsmål, tar parti og overser nyanser.

Gjensyn fra Glasshjerte

Forfatteren forteller at det denne gang også dukker opp en gammel kjenning. For til tross for at han ikke tidligere har skrevet om en seriefigur, var Fred Rivers, som vi møtte første gang i Glasshjerte, en karakter han ønsket å skrive mer om.  
– Det er noe veldig fascinerende med en mann som har vært høyt oppe i et statushierarki, for så å bli kastet ut og befinne seg på bunn. En som har måttet gi avkall på så mye, og resignere i forhold til hvordan han blir sett. Det er det store fallet.
Han kunne gitt samfunnet skylden, eller druknet seg i en form for rus, funnet en tilfredshet i å gå under. Men Fred Rivers nekter seg selv sånne fluktveier. Som han selv sier et sted i den nye romanen: Han har ikke anlegg for selvmedlidenhet.

Damhaug blir ivrig når han snakker om Rivers, og forteller at der han i Glasshjerte dvelte mye ved det å være på bunnen, har Rivers nå kommet et stykke videre på veien. Han ser andre mennesker i øynene, da blir også kjærligheten en mulighet. Men nøkkelen, forklarer Torkil Damhaug, er at han igjen må stå ansikt til ansikt med datteren sin, som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han har sviktet livsoppgaven som er å være far, å beskytte datteren sin. I Hund uten grav får han muligheten til å kanskje rette på noe av det.
– Jeg er veldig opptatt av å balansere det vonde og grusomme opp mot det som er de gode kreftene. Lengselen og dragningen mot kjærlighet, å gi avkall på noe i seg selv for å kunne gi noe til noen andre; jeg vil at det skal være bærende, og settes opp mot den grusomme hevntrangen og blindheten for andre.

Et spill

Damhaug skriver krim rett og slett fordi han liker det. At sjangeren også gir ham mulighet til å legge ut såkalte red herrings – falske spor – gjør det ekstra attraktivt for en forfatter som selv liker å bli lurt.
– Det er noe dypt menneskelig i å like det; å bli overrasket, truffet av det store vendepunktet. Så er det selvsagt et spill, mellom meg og leseren. Jeg har hatt det moro med å gjøre slikt denne gang. Det er mye som er vondt i denne romanen, så å ha et nivå å jobbe med som dreier seg om noe annet enn smerten, det kan være godt for en forfatter. 

Pinocchio-faktoren

Den doble Rivertonvinneren mener det vanskeligste i litteratur er å gjøre karakterene så levende at leserne lever med dem. Men selv etter å ha skrevet i mange år, kan han fremdeles ikke sette fingeren på hva som gjør at det treffer.
– Jeg kaller det Pinocchio-faktoren. Det er det som skjer fra du lager en karakter til den blir levende, noe du som forfatter aldri har helt kontroll over. Det finnes ingen formel å jobbe etter, og jeg er alltid spent på om de lever så godt som jeg ønsker.

Torkil Damhaug drar på smilebåndet når han reflekterer rundt det nesten ubegripelige i at vi som lesere kan sitte og se på disse tegnene på et ark og gi liv til mennesker så de blir nesten så levende som folk vi kjenner og har rundt oss. Den følelsen har han selv hatt mange ganger, både som leser og som forfatter. Og den håper han også mange sitter med når de leser hans siste psykologiske thriller. For noe av drivkraften hans som forfatter, forteller han, ligger i utforskningen av hvem vi er, og hvem vi blir i ulike situasjoner.

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Utdrag

Inngangsdøra står på klem. Moren pleier å være nøye med å lukke, holde fluene ute om sommeren, spare strøm om vinteren, kråkene får klare seg selv.
I entreen stikker hun airpodsene i lomma, kipper av seg joggeskoene, setter dem på hylla som er hennes. I dette huset har alle ting sin faste plass.
I gangen innenfor blir hun møtt av en lukt som minner om morens hårspray.
«Mamma?»
Er det deg, Silje, pleier moren å rope tilbake.
Nå er det så stille i huset at tikkingen i veggklokka i stua kan høres helt ned dit hvor Silje står.
Hun titter inn på kjøkkenet. På bordet en tallerken med en halvspist pannekake. Sukker i en liten haug ved siden av.
Hun stikker lillefingeren nedi, slikker på den på vei til vaskerommet, henger opp håndkle og treningstøy, slenger bagen i skapet.
Det slår i en dør ovenpå.
«Mamma, er du hjemme?»
Silje går ikke ned på rommet sitt i kjelleren, men halvveis opp trappa. Ser at døra til lillebrorens rom er åpen; han ber henne alltid lukke den, ingen får snoke i en sjuårings hemmeligheter. Hun fortsetter opp dit. Inne hos lillebroren er taklyset på, og skrivebordslampa.
En kald trekk et sted fra, et vindu må stå åpent, men hårspraylukten er enda sterkere her oppe, blandet med stank som fra en do noen har brukt uten å skylle ned etter seg.
Trekken kommer fra morens soverom, døra står på gløtt.
«Mamma,» sier hun enda en gang, urolig i stemmen nå.
Noen sekunder nøler hun, før hun åpner og kikker inn. Balkongdøra er slått på vidt gap, likevel skyller stanken mot henne; hun merker det ikke, ser ikke annet enn skikkelsen som sitter i den andre enden av rommet, halvt bortvendt, lent mot sengekanten. Under en hvit hette henger noen hårlokker ned på den røde kappen, som om dette var en scene fra The Handmaid’s Tale.
Silje mister mobilen i gulvet, merker ikke det heller, merker ikke hamringen i brystet, hører ikke hva hun jamrer mens hun nærmer seg over gulvet.
Et sekund eller to blir hun stående rett bak skikkelsen, som er naken under den røde kappen.

Til toppen