Klart hode, lun humor

– Jeg føler meg som en 22-åring, verken yngre eller eldre. Oppskriften? Å prøve å ikke bli gammel for fort!

Dette sa en leende Mary Higgins Clark i et TV-intervju for noen år siden, da 90 år gammel.

– Og jeg er født «storyteller». Det er det jeg kan og lever for. Jeg kan ikke tenke meg hva jeg skulle gjøre hvis jeg ikke skrev bøker. Og jeg håper jeg aldri må ty til et alternativ!

Mary Higgins Clark skrev til det siste, før hun gikk bort i januar 2020, 92 år gammel. En hel krimverden kalte henne «Dronningen av spenning», og det fortjente hun. Etter debuten i 1974 har Mary levert mer enn 55 bøker, over 100 millioner eksemplarer er trykket bare i USA. Og som de andre romanene hennes, har Du eier meg ikke ligget på bestselgerlister verden over. Boka ble skrevet sammen med Alafair Burke, og er nå ute i norsk oversettelse, til glede for alle norske fans.

Luksus på Manhattan

Som så ofte ellers i romanene hennes er altså handlingen lagt til Manhattan i New York, byen Higgins Clark er æresborger av. Hun hadde selv en luksusleilighet der. Du eier meg ikke er bok nummer fem i spenningsserien Under mistanke, som tar opp gamle, uløste krimsaker og prøver å se på dem med et nytt blikk. Laurie Moran er detektiv i programmet, og slik blir hun innblandet i drapet på legen Martin Bell.

Holdt seg ung til det siste

De siste årene skrev Mary Higgins Clark sammen med datteren Carol, og med Alafair Bruke. Mary visste hva som skulle til for å lykkes: Hun stod tidlig opp, da var hjernen hennes på det klareste, skrev tidskronologisk, sendte 30 sider om gangen til redaktør, og hun hadde et omfattende sosialt liv i tillegg: Fem barn, seks barnebarn, fire bonusbarn og ni bonusbarnebarn!

Klart hode, lun humor

– Jeg føler meg som en 22-åring, verken yngre eller eldre. Oppskriften? Å prøve å ikke bli gammel for fort, ler Higgins Clark, da hun får spørsmålet fra en TV-journalist.
– Nei, men virkelig, jeg tror at når du jobber, og jeg elsker å skrive, så holder du deg ung. Folk lurer på hvorfor jeg fortsatt skriver i min alder. Jeg har to gode grunner: Jeg elsker å skrive. Og jeg får veldig godt betalt for det! sier hun med et bredt glis, da 90 år gammel.

Ingen tvil om at Mary Higgins Clark beholdt sitt gode hode, hjerte og humør – og ikke minst humoren – livet ut.

Av redaksjonen

Til toppen

Da Laurie gikk mot utgangen, kjente hun at vesken dultet borti noen ved bardisken. «Beklager,» ropte hun gjennom musikken.
Hun ble stående utenfor, med ryggen mot døren, mens hun speidet etter en ledig taxi. Nå var det ikke lenge til Timmy skulle være hjemme, og det var vanskelig å finne en taxi i teaterstrøket på denne tiden av døgnet. Hun vurderte å bestille en Uber, men telefonen hennes lå i dokumentmappen, som lå i den svære reisevesken hun hadde over skulderen. Og hun ville for all del unngå å sette den nydelige nye vesken på et New York-fortau.
Hun ble med ett roligere da hun så en taxi som nærmet seg med lysende skilt på taket. Hun tok to skritt ut fra fortauskanten og vinket entusiastisk. Nå håper jeg bare, tenkte hun, at det ikke kommer en eller annen dust og stjeler skyssen min.
Hun merket at noen kom gående bak henne, og instinktivt løftet hun hånden enda høyere. Bilen senket farten. Taxien min. Dette er taxien min.
Slaget kom fort. Og hardt. Det føltes som om hun var blitt skallet ned av en profesjonell fotballspiller. Før hun visste ordet av det lå hun på bakken, og huden skrapet mot den ruglete asfalten. Hun skrek da hun så frontlysene som kom rett mot hodet hennes, og det hvinte i dekkene idet taxien bråbremset og stanset rett foran henne.
Idet hun karet seg på beina, falt en av de høyhælte skoene hennes av. Vesken var borte. Hun fikk øye på en mann i mørke bukser og hettegenser som løp i retning av Eighth Avenue med vesken i hånden, og hun begynte å rope.

Til toppen