| Forfatter: | Harlan Coben |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 400 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Home |
| Oversatt av: | Aurstad, Tore |
| Serie: | Myron Bolitar |
| Serienummer: | 11 |
| ISBN/EAN: | 9788202564629 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
En gutt, savnet i ti år, trer frem i det skumle lyset i Kings Cross’ underverden i London. Han blir observert av en etterforsker som har lett etter ham siden han ble kidnappet ...
For ti år siden forsvant to seksåringer sporløst fra sitt hjem i New Jersey. Ingen har hørt eller sett noe til dem. Et anonymt tips bringer Win til London. Han er superetterforsker Myron Bolitars beste venn, og i slekt med Rhys, den ene av de to guttene som forsvant. Den andre, Patrick, står plutselig ansikt til ansikt med Win under jorden i London. Det gjør også tre skumle fyrer. Når Win har kvittet seg med alle tre, har Patrick forsvunnet i Londons mylder.
Bolitar må hjelpe
Win hadde en plan som gikk fryktelig galt, og befinner seg i en situasjon som krever backup. Hans beste venn Bolitar lar seg selvfølgelig ikke be to ganger. En venn er en venn. Bolitar setter forberedelsene til bryllupet med sin høyt elskede Terese på vent, og drar til London for å bistå Win.
Hva skjedde egentlig?
Etterforskningen leder dem til Fat Ghandi, en skallet slugger, som er involvert i trafficking med barn, og krever en million kroner for hver av guttene. Men hvem er egentlig den gutten Win trodde var Patrick, og hvor er Rhys? Fra London går ferden til Roma, så til New Jersey. Den utradisjonelle letingen fører til at «Patrick» plutselig trer frem i lyset igjen, og bringes hjem til sine skilte foreldre i USA i all hast. Foreldrene til Patrick etablerer en mur av taushet rundt gutten. Rhys foreldre prøver fortvilt å få Patrick til å fortelle, men han har ingenting å legge til den forklaringen som familiens finske au pair ga for ti år siden. Kan det være mulig at Patrick ikke er Patrick?
Varme og kjærlighet
Bolitar og Win er en vinn-vinn-kombinasjon. Allerede fra start er de under huden på deg. De er så herlig ekte. Bolitar er en høy og smart kar som elsker sine foreldre, sin nevø og basketball, setter stor pris på vakre kvinner og kjemper for en rettferdig verden. Mens eksotiske Win, en slags James Bond, har valgt et liv i skjul siden sist vi møtte disse gutta i en Bolitar-roman for fem år siden. Som Coben-fansen for lengst har lært seg å leve med, skal vi innom mange vendepunkter før løsningen er på plass. Tempoet er som vanlig høyt, sidene blafrer av gårde, for det meste i dialogs form, og ikke en hvilken som helst dialog. Midt i det brutale dramaet er dialogen også full av varme og ekte kjærlighet.
Hvorfor elsker vi Harlan Coben?
Det er én million grunner til å elske bøkene til Harlan Coben. 1: Han leverer aldri en nedtur av en bok. 2: Karakterene bosetter seg under huden din, og blir der lenge. 3: Når du tror du endelig har funnet løsningen, har du ikke det. Denne boken handler om å komme hjem. Om betydningen av varme og vennskap fra venner og familie. Og om å finne svaret på en grusom hemmelighet som har vært skjult i årevis. En hemmelighet og en løsning du ikke trodde var mulig.
Hjem har rett og slett alt!
– Alt du kan finne i all mulig annen skjønnlitteratur, kan også brukes i krim. Det som er bra med krim, er at formen tvinger deg til å involvere hele personens liv hvis vedkommende skal virke troverdig. Det bidrar også til å gjøre krim populært, slår Coben fast.
Harlan Coben er stor. Bokstavelig talt. Mannen ruver. Ikke bare fysisk fordi han er nesten to meter høy, men også fordi han har solgt nesten 70 millioner bøker i sin litterære karriere. Og metoden han bruker som forfatter er oppsiktsvekkende lite preget av planlegging. Han må ha en idé som han utvikler til en historie. Sånn cirka. Bare sånn cirka.
Familiedrama
– I Hjem visste jeg at det skulle dreie seg om to seksåringer som forsvant for ti år siden. Når en av dem kommer til rette etter sterk innsats fra Bolitar og Win, er det interessant å følge to familiers ulike reaksjoner. Den ene familien lever fortsatt i uvisshet, den andre har fått hjem gutten de har lett etter i ti år. Hva skjer mellom de to familiene? Hva skjer med Patrick, som endelig har kommet til rette? Hvor er Rhys, den andre gutten? Og selvfølgelig: Hva skjedde egentlig den dagen guttene forsvant?
Opptatt av karakterene
I Hjem var det heller ikke noe problem å skape karakterene. Myron Bolitar og kompis Win var der allerede, og det er seks år siden sist vi hørte fra dem. Coben har tryllet frem den ene frittstående bestselgeren etter den andre de siste årene, nå var det på høy tid å sjekke ut hva som har skjedd med Bolitar & Co siden sist, ifølge Coben. I et intervju på den aller største bokmessen i USA sa han at det er viktig for ham at karakterene hans utvikler seg.
Bruker dialogen bevisst
–Jeg elsker å bruke dialog som virkemiddel når jeg skriver. Dialoger er glimrende når det gjelder å manøvrere seg riktig gjennom handlingen, du kan få folk til å si noe som setter en ny kurs, og ikke minst er dialogen egnet til å fargelegge karakterene mine.
Mange mener for eksempel at humor er dårlig egnet i krim, men brukt naturlig og riktig i dialog kan humor funke aldeles bra, smiler Coben. Hjem er kanskje den romanen der han har brukt dialogen aller mest, og kritikerne kan ikke få fullrost den evnen han har til å få god gli i dialogene.
Forfatter og familiefar
Han elsker å skrive, og spøker gjerne med skriveavhengigheten sin. På spørsmål om hvilke andre hobbyer han har, er svaret at hans kone og deres fire barn er livet i tillegg til å skrive.
– Jeg bruker mye tid på skrivingen, og når jeg ikke skriver, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør det. Til med når jeg leser andre bøker, den aller beste treningen for en forfatter, er det en stemme inne i hodet mitt som sier at ”burde ikke du egentlig skrive nå?”. Stemmen har ødelagt mange gode leseopplevelser for meg, og det er umulig å kvitte seg med den, sier superdedikerte Harlan Coben.
Av Bernt Roald Nilsen
Myron skyndte seg etter stemmen, prøvde å løpe fortere, gjorde sitt beste for å holde tempoet oppe uten å skalle i taket. Det var nesten så han måtte brekke seg av stanken. Han fortsatte. Han lurte på hvor lenge disse tunnelene hadde vært her – i århundrer kanskje – og hele stedet kjentes plutselig som hentet fra en Dickens-roman. Det var da han fikk øye på to gutter lenger framme.
Og en tjukkas i gul gangsterdress.
Fat Gandhi snudde seg mot ham. Han trakk en kniv.
«Nei!» ropte Myron.
Det var fortsatt flere tenåringer foran dem. Myron sprang så fort han kunne mot guttene, senket hodet, lot beina pumpe.
Fat Gandhi hevet kniven.
Myron løp videre. Men han skjønte at han var for langt unna.
Kniven suste ned. Myron hørte et skrik.
En gutt sank sammen på bakken.
«Nei!»
Myron kastet seg mot den liggende kroppen. Gangsterdressen la på sprang. Samme kunne det være. Flere tenåringer prøvde å presse seg igjennom. Myron halte seg over den knivstukne gutten.
Hvor var den andre gutten?
Der. Myron strakte ut armen og grep fatt i ankelen hans. Han holdt den fast. Andre tenåringer kravlet over ham. Myron beholdt grepet om ankelen. Han lå fortsatt oppå den skadde gutten, mens han prøvde å verne ham med sin egen kropp. Han fant knivsåret og prøvde å stanse blodstrømmen med underarmen.
En fot tråkket på Myrons håndledd. Grepet om den andre guttens ankel begynte å løsne.
«Hold ut!» ropte han.
Men ankelen ble dratt bort.
Myron bet tennene sammen. Hvor lenge til ville han kunne holde ut?
Myron holdt fast, selv da gutten prøvde å dra seg unna, selv da han fikk et spark i ansiktet, selv da han fikk enda et spark i ansiktet. Men så, etter det tredje sparket, slapp han taket.
Gutten ble feid av sted i en elv av tenåringer.
«Nei!»
Myron holdt seg nede, og vernet om den skadde gutten med sin egen kropp. Han presset underarmen hardt mot såret.
Du dør ikke! Hører du meg? Vi har ikke kommet helt hit bare for at du …
Da strømmen av tenåringer hadde passert, skyndte Myron seg å rive av seg skjorten og prøvde å stanse blødningen. Til slutt så han ned på gutten.
Og kjente igjen ansiktet.
«Hold ut, Patrick,» sa Myron. «Jeg skal få deg hjem.»
