| Forfatter: | Harlan Coben |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 368 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Don’t let go |
| Oversatt av: | Busk, Sissel |
| ISBN/EAN: | 9788202605476 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Der finner de også fingeravtrykket til Maura, som har vært borte i 15 år. Før Nap ble politimann brukte han mye tid på å finne sin ungdomskjæreste Maura, uten resultat. Nå tar Nap opp igjen letingen etter sannheten. Han finner ut at ungdommene hadde sin egen klubb – Conspiracy Club – som prøvde å finne ut hva som skjedde i den nedlagte militærbasen bak piggtrådgjerdet ute i skogen. Enda et klubbmedlem blir funnet død etter at noen har satt ut stygge rykter. Fire av seks medlemmer i klubben for 15 år siden er nå drept. Maura og det sjette medlemmet er sporløst forsvunnet.
Hva er bak piggtråden?
Hva var det ungdommene fant ut, som gjør at alle seks nå er døde eller forsvunnet? Hvor er det blitt av de to siste? Og hvem står bak ugjerningene? Nap bestemmer seg for å finne det ut, og sannheten er verre enn han noen gang hadde tenkt seg. I tillegg får han ny kunnskap om hvem tvillingbror Leo var da han ledet gjengen som konstruerte paranoide oppfatninger om hva som befant seg bak piggtråden.
Noen skjuler sin fortid
Nap tar han kontakt med sin mentor Augie Styles, politisjefen i byen og pappa til Diana som døde på togskinnene. Hos Augie får han god hjelp, men jo mer Nap graver, desto flere forvirrende spørsmål dukker opp. Han blir stadig sikrere på at togulykken ikke var en ulykke, og at Maura er i live. Og to drap i nyere tid indikerer at noen skjuler en fortid som absolutt ikke tåler å se dagens lys.
Tett på etterforskeren
Nap skildres tett og nært, han føles som en bror vi bryr oss om helt fra første side. Og han er annerledes enn mange av de andre heltene som Coben opererer med. Litt mørkere karakter. En smart, ensom ulv, preget av fortidens spøkelser. Likevel har han styrken til aldri å gi slipp. Nap går ikke av veien for å ta noen snarveier når det må til. Men han er hundre prosent til å stole på.
Mesteren Coben
Det som er så deilig med Coben, er at du vet at han leverer. Han er en mester til å linke fortid med vår tid. En mester til å ta oss med til et miljø vi kjenner igjen, selv om det svært ofte er i New Jersey, hans egen stat. Mang en forfatter har sagt at kunsten å skrive krim handler om å bruke familien som utgangspunkt. Coben gjør nettopp dette, og hans enkle resept er ofte den beste. Han får deg på kroken fra starten, og der blir du til festen er over. Coben byr opp til nok et krimball med denne fabelaktige boken!
Av Bernt Roald Nilsen
| Ikke gi slipp | |||
| Bokmål | Ebok | 2019 | |
| Ikke gi slipp | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2019 | |
| Ikke gi slipp | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
Harlan Cobens bøker treffer oss i hjertet. Grunnen er vel egentlig enkel: De nære verdiene. De dagligdagse relasjonene mellom oss, vi kjenner oss igjen. Tilknytningen til en familie, et dagligliv, et nabolag der alle kjenner alle, er klassisk Harlan Coben.
–Skriv om det du kan, sies det. Det er slike miljøer jeg er vokst opp og bor i. Kanskje har det noe med The American Dream å gjøre. Ønsket om å ha et hus, to biler, to barn og et idyllisk liv. Men så, plutselig snus livet på hodet, sier Coben i et intervju om hans nye roman, Ikke gi slipp.
Ny, spennende krimhelt
I den nye romanen er vi tett på New Jersey-etterforskeren Nap Dumas. Broren Leo og Diana, kjæresten til Leo, ble kjørt over og drept av toget for mange år siden. Samme kveld forsvant Maura, Naps store kjærlighet, og siden har ingen sett henne. I femten år har Nap lett etter Maura og den egentlige grunnen til at broren døde.
–De fleste heltene i bøkene mine er sånn passe lykkelige, sosiale mennesker, på jakt etter den nevnte amerikanske drømmen. De er vanligvis gift og har et par unger. Min nye krimhelt Nap derimot, er en litt mørkere type, en ensom ulv. Han er hjemsøkt av fortidens store sorg, tapet av kjæresten og broren sin, og han klarer ikke å gi slipp, sier Coben om Nap, som for øvrig er nabo til selveste Myron Bolitar, etterforskeren Coben har skrevet en rekke bøker om.
Piggtråd og forbudsskilt
Coben forteller at da han vokste opp i New Jersey, var det et skogsområde like i nærheten av barneskolen, der mange folk gikk tur om dagen og ungdommene oppholdt seg på kvelden. Et piggtrådgjerde og flere skilt med Forbudt område omkranset deler av skogen. Ifølge ryktene var det en NIKE rakettbase med atomvåpen plassert på stedet. Coben trodde ikke på det, men som voksen fikk han høre at det var sant. Basen ble avviklet, og han har brukt minnet om den som en vesentlig del av handlingen i Ikke gi slipp.
Enorm leserskare
Mange venter spent på om det kommer flere romaner med Nap i hovedrollen, han har allerede blitt en etterforsker å heie på. Coben har solgt over 70 millioner bøker og har en enorm leserskare. Å være hyppig gjest på New York Time’ bestselgerliste bidrar ikke akkurat til å bremse salget, og i tillegg har han fått alle litterære utmerkelser det er mulig å få som internasjonal krimforfatter.
Skrur opp tempoet
Når Coben skrur opp tempoet utover i fortellingene sine, har vi blitt så godt kjent med karakterene at det er som om det er våre beste venner som er i fare. Selv er han helt fortapt når finalene skal skrives, han skriver alltid mye raskere når det nærmer seg slutten. Da han skrev Ikke gi slipp, pumpet han ut av seg de siste 40 dramatiske sidene på én lang skriveøkt, grunnen var at han visste akkurat hvordan det skulle ende. Og nok en gang drysser kritikerne godord over romanen hans. Det er bare å glede seg!
Av Bernt Roald Nilsen
Mitt eneste forsvar er at jeg tror det fysiske henger sammen med følelseslivet, og at de vanvittig sterke seksuelle høydepunktene som denne attenåringen opplevde sammen med henne, ikke bare handler om teknikk eller nybegynnerflaks eller eksperimentering eller nostalgi, men om noe mye dypere.
Men jeg er også nøktern nok til å innrømme at det kan være det rene tull.
«Jeg kjente egentlig ikke Maura,» sier Ellie. «Hun flyttet hit på slutten av det nest siste skoleåret, var det ikke så?»
«Den forsommeren, ja.»
«Jeg var nesten litt redd henne.»
Jeg nikker. Som jeg alt har fortalt, var Ellie årskullets stjerneelev. Det er et fotografi i årboken av Ellie og meg sammen, for vi to fikk flest stemmer for tittelen «Størst suksessfaktor». Latterlig, ikke sant? Vi kjente hverandre litt før vi stilte opp til det bildet, men jeg hadde alltid ment at Ellie var en liten Frøken Perfekt. Hva kunne vi to ha til felles? Sannsynligvis kunne jeg gjennomgå en mental tidslinje og finne ut akkurat hva som gjorde at Ellie og jeg ble venner etter at det bildet ble tatt, hvordan vi ble ført nærmere hverandre etter at vi mistet Leo og Diana, hvordan vi fortsatte å være venner etter at hun reiste til Princeton University og jeg ble værende hjemme, alt det der. Men akkurat i farten kan jeg ikke komme på noe vi hadde til felles, annet enn sorgen, ingenting som peker på noe mer. Jeg er bare takknemlig.
«Hun virket eldre enn oss,» sier Ellie. «Maura, mener jeg. Mer erfaren. Mer sexy, på en måte.»
Vanskelig for meg å protestere på det.
«Noen jenter bare er sånn, ikke sant? Som om alt det de gjør, har en dobbelt betydning. Høres det veldig kjønnsdiskriminerende ut?»
«Litt.»
«Men du forstår hva jeg mener.»
«Å, ja da, det gjør jeg.»
«De to andre medlemmene av Conspiracy Club,» sier hun, «var Beth Lashley og Hank Stroud. Husker du dem?»
Det gjør jeg. «De var venner av Leo. Kjente du dem?»
(…)
Vi nærmer oss nå. Jeg vet at det er i min egen fantasi, men nå virker luften plutselig stillestående. Det føles som det er noe der ute. Noe som holder pusten og følger med på oss. Jeg stopper ved et tre og lar hånden gli over barken. Jeg finner en gammel, rusten spiker. Jeg går til neste tre, lar hånden gli nedover, finner en rusten spiker til. Jeg nøler.
«Hva er det?» spør Ellie.
«Jeg har aldri gått lenger enn hit.»
«Hvorfor ikke?»
«Det var forbudt område. Det var fullt av skilt rundt her. Her hvor disse spikrene er.»
