Utspekulert ondskap

Peter Swanson sammenlignes ofte med klassikere som Alfred Hitchcock og Agatha Christie. Han har også blitt kalt en moderne Harlan Coben; rikmannsmiljøene i Boston, de skarpe plottene og humoren er fellesnevnere.

Peter Swanson er aktuell med norsk oversettelse av sin første publiserte roman, Den tikkende kvinnen. I dette intervjuet forteller han om skriving og inspirasjon, og om hvorfor de mørke bakgatene i Boston er så viktige for Den tikkende kvinnen – denne sitrende thrilleren om en Boston-mann som plutselig får besøk av ekskjæresten han trodde hadde begått selvmord.

I Den tikkende kvinnen treffer vi George, som er en typisk moderne mann, mens eks-en Liana minner mer om en karakter hentet fra en klassisk krim noir. Hvor fant du inspirasjonen til dem?
– Det var akkurat denne kombinasjonen jeg prøvde på, på mange måter. Sekvensene som er lagt til college var de første jeg skrev da jeg begynte arbeidet med boken. Ideen var å skrive en klassisk hardkokt femme fatale-historie, men lagt til et New England-college på 80-tallet. 

Du fikk et stort gjennombrudd med De som fortjener det. Når du ser tilbake på Den tikkende kvinnen, hvor viktig var den for skrivingen din?
– Alle mine bøker er viktige for skrivingen, inkludert de romanene jeg skrev som aldri ble publisert. Men noe av det sentrale med å skrive Den tikkende kvinnen var dette med å fortelle to separate historier samtidig. Dette tror jeg ledet til strukturen i Den som fortjener det.

Hva er de viktigste inspirasjonene for historiene dine?
– Jeg har så mange, men jeg vil si at jeg er mest inspirert av filmene til Alfred Hitchcock, plottene til Agatha Christie, John D. McDonalds skriving, og alt med Inspektør Morse-serien. For øyeblikket er jeg spesielt inspirert av den briljante engelske TV-serien Happy Valley.

Hvor viktig er Boston som setting for en bok som Den tikkende kvinnen?
– Veldig viktig! Bøkene min er lagt til og rundt Boston og New England fordi det er der jeg lever, men jeg tror Boston er en strålende by for en thriller. Det er en by man kan gå i, og den er lett å gå seg vill i. Byen er fylt med smug og mørke gater, spesielt Beacon Hill-området som deler av Den tikkende kvinnen er lagt til. Amerikanske byer er veldig unge sammenlignet med store byer rundt om i verden, men hvis en amerikansk by har spøkelser, tror jeg det er Boston.

Noe av det jeg likte best med Den tikkende kvinnen var at nesten hvert kapittel hadde en skikkelig cliffhanger. Hva er din egen favoritt-cliffhanger, og kan du avsløre hvordan man skriver en perfekt cliffhanger?
– Man skriver den perfekte cliffhanger ved å forlate leseren og avslutte kapittelet på et punkt de ikke vil slutte å lese. Men det er ikke lett. Den beste måten er å få dem involvert i historien, få dem til å bry seg om karakterene. Av mine favoritt-cliffhangere er den første jeg tenker på fra Presumed Innocent av Scott Turow, hvor fortelleren finner mordvåpenet. Det sier mye om det øyeblikket at jeg fremdeles husker det, tjue år etter at jeg leste boken.

Når får vi en oppfølger til Den tikkende kvinnen og De som fortjener det, og hva kan vi vente oss?
– Min neste bok heter Her Every Fear, og den kommer ut i USA nå i vinter. Forhåpentligvis blir den utgitt i Norge i 2017! Den handler om en kvinne fra London som bytter leilighet med en nevø i Boston som hun aldri har møtt. Når hun bor i leiligheten hans, begynner hun å mistenke at han er en drapsmann. 

Du besøkte Norge med De som fortjener det. Tok du med deg noe inspirasjon til fremtidige romaner hjem?
– Alle var så hyggelige at det er vanskelig å se for seg et mordmysterium der. Men jeg elsket det, og kommer tilbake snart.

Filmrettighetene til Den tikkende kvinnen ble solgt før romanen var utgitt. Er det noen utvikling på dette prosjektet?
– Ja, det er fremdeles i systemet. Hvis filmen blir laget blir handlingen lagt til Oxford i England i stedet for Boston.


Asbjørn Slettemark

Til toppen

Han gikk ut av bilen. Den fuktige luften luktet hav,

og han hørte måkeskrik i det fjerne. Husets mørkebrune

farge gikk nesten i ett med skogen rundt. De høye vinduene

var like mørke som den beisede kledningen.

    Han dukket inn under det gule båndet, som var merket

med POLITI, ADGANG FORBUDT, og fortsatte

rundt til baksiden av huset. Han håpet å ta seg inn gjennom

glassdørene på den forfalne terrassen. Hvis de viste

seg å være låst, fikk han kaste en stein gjennom ruten.

Straks han var inne, skulle han raskest mulig lete gjennom

huset etter bevis som politiet kunne ha oversett.

    Også skyvedørene var klistret over med polititeip,

men de var ikke låst. Han gikk inn i det kjølige huset,

sikker på at frykten skulle overmanne ham, men kjente

i stedet en nesten surrealistisk ro, som om han drømte i

våken tilstand.

    Jeg vet hva jeg leter etter, når jeg finner det.

    Det var tydelig at politiet hadde lett grundig gjennom

huset. På flere av overflatene var det utviskede spor etter

fingeravtrykkspulver. Brukerutstyret som hadde ligget

på sofabordet, var borte. Han beveget seg mot det store

soverommet på østsiden av huset. Han hadde ikke vært

der inne før, og han åpnet døren forberedt på å bli møtt

av kaos. I stedet fikk han se et ganske ryddig, lavloftet

rom med en dobbeltseng redd opp med blomstrete sengetøy.

Rett overfor sengen sto det to små kommoder, begge

med en glassplate på toppen. Under det støvete glasset

var det festet falmede polaroidbilder. Bursdagsfester.

    Han åpnet skuffene, men fant ingenting. Det eneste

som lå der, var noen gamle klesplagg, hårbørster og uåpnede

parfymeesker, og ved alt klebet en støvete blomsteraktig

lukt av møllkuler.

    En teppebelagt trapp førte ned til underetasjen. Da

han passerte avsatsen ved ytterdøren, anstrengte han seg

for å holde bildene på avstand. Men han stirret likevel

ekstra lenge på stedet der kroppen hadde sunket sammen,

og der huden hadde antatt en farge som levende

hud ikke har.

Til toppen