Menneskekjenneren

– Jeg lever tett på karakterene mine når jeg skriver en roman. Det er både berikende og krevende, sier Torkil Damhaug.

Først må karakterene på plass. Et fiks ferdig plott før han begynner å skrive, vil være som å skrive med korsett, har han sagt. Det strupetaket unner han ikke karakterene sine. Gjennom karakterene undrer han seg. Utforsker relasjonene, reaksjonene. Litteraturkritikere utnevnte ham til den psykologiske thrillerens ukronede konge da Glasshjerte ble lansert før i høst. Hvordan føles akkurat det, Torkil Damhaug?

Kritikerros

– Det er klart du er spent når du har oppholdt deg i måneder, kanskje år, i ditt eget, fiktive univers, uten å slippe altfor mange andre inn i det. Jeg fikk gode ord fra redaktør og forlag i forkant, men når dyktige anmeldere liker Glasshjerte er det både en lettelse og oppmuntring til å gå videre med neste prosjekt. Følelsen av å ha nådd gjennom gjør noe med deg. Og godt begrunnede anmeldelser gir noe tilbake, noe som kan brukes, sier Damhaug.

Den viktige kjærligheten

Han er allerede godt kjent for å skrive om svik og løgn, forbrytelse og ondskap. Denne gang ville han i tillegg rydde plass for kjærligheten. En betingelsesløs, ungdommelig kjærlighet er selve lyset i romanen, og kontrasterer ondskapen i universet han har skapt. Damhaug er både lege og psykiater, og opptatt av hvordan ondskap oppstår. Hva er det som gjør at noen klarer seg bra her i livet, mens andre havarerer? Hva beskytter noen fra det onde, mens det går galt med andre?

Løsnet med Robin

– Jeg skrev et halvt år på et prosjekt jeg hadde stor tro på i fjor vår, men kom ikke tett nok på karakterene. Da jeg valgte å legge det bort og skrive på noe helt nytt, løsnet det raskt. 16-årige Robins språkløse blikk på livet grep tak i meg. Så ble jeg interessert i brødreforholdet mellom ham og storebror Mikkel, og skyggene som blir kastet fra den brokete barndommen til deres kunstnermor og søsteren, som er muslim. De unge bærer med seg foreldregenerasjonens fortid.

Hver bok sin metode

For Torkil Damhaug finnes ingen ferdig fasit på hvordan en roman blir til. Hvert prosjekt har sin metode, og da kan uventede ting skje. For eksempel kan en sliten og merket advokat, kalt Rivers, plutselig banke på romandøren. Denne mannen har nettopp sonet åtte år for drap, men når Amina, kusinen til Robin og Mikkel, blir funnet drept, får han mulighet til å være med og oppklare saken. Hvordan Rivers oppsto? Han dukket opp på en sliten kafé, og ba tynt om å få være med, ifølge forfatteren. Nok et eksempel på at Damhaug tar alle sine romankarakterer på fullt alvor.

Inspirerer andre

Torkil Damhaug gleder seg også over å se andre komme seg videre som skrivere, og øser mer enn gjerne av sin skrivekunnskap på både kurs og forfatterskole. Og når han ikke sitter foran tastaturet, dreier livet seg om å ha det bra med sine nærmeste. Eller å lese fag- og skjønnlitteratur av ulike slag. Eller rett og slett å oppsøke en natur som innbyr til stillhet og gode refleksjoner.

Bernt Roald Nilsen
 

Til toppen

Jeg snur meg, prøver å finne ut hvor lyden kom fra. Trodde et øyeblikk det var navnet mitt som ble sagt. Hører ikke mer.
Borte ved vannet lyser jeg opp og ned langs bredden, kjeglen fra mobillykta strekker seg noen få meter inn i disen.
Går ut på brygga. Kan så vidt skimte trærne på den andre siden.
«Robin!»
Ropet mitt forsvinner i gråmørket. Kanskje jeg hører et svakt ekko der inne.
Skritt langs bredden. Som om det er noen bak meg. Kommer hitover. Fortsatt er tanken på Boel der. Bursdagen hennes. Mindre enn fire uker til.
Novemberbarn, kan jeg høre henne si. Det er derfor vi hører sammen.
Akkurat da ringer mobilen.
«Hvor er du?» spør muttern.
«Inne ved Bråtenvannet.»
«Og du har ikke …?»
Stemmen er tynn nå. Ikke noe er verre enn å kjenne hvor redd hun kan bli.
«Han er ikke her,» sier jeg og høres noenlunde rolig ut.
Blir stående ytterst på brygga etter at hun har lagt på. Dette er å være alene: Å ha sviktet. Ingen andre å skylde på.
Du skulle ha sett til broren din. Ikke engang det klarte du.
Sånne kvelder er det eneste som nytter å bli borte. Slippe seg ned i et grått hull. Ikke huske noe. Ikke vite hvem jeg er. Være en annen.
Disen over vannet. Lydene blir sterkere, som fra et surklende dyr som stiger opp gjennom mørket og jager skyene tilbake.
Du kan følge etter dem innover, mil på mil med skog. Kaldt, mørkt, stille. Gå til du ikke orker mer. Sige sammen under et tre, sovne. Våkne og gå videre, til du kommer til demningen.
Jeg står på brygga ved Bråtenvannet. Jeg er Mikkel. Jeg leter etter broren min. Det er november. Det er snart gått tre år siden det som skjedde ved den demningen.
Jeg går innover brygga igjen, hopper ned i sanden, småløper over gressbakken. Følger lysløypa tilbake. Stopper av og til, lytter den andre veien, innover i stillheten.
Det kan ikke ha gått mange minutter før jeg er ved parkeringsplassen.
Da står det en varebil der, helt innerst, motoren i gang, lysene på.
Det er ikke den bilen. Det kan det ikke være. Hvor mange hvite varebiler fins i verden? Men tanken kommer tilbake, og jeg vet at det er et dårlig tegn. Akkurat den hvite Hiacen.
Den ruser noen ganger med motoren og begynner å kjøre.
Passerer femti meter foran meg, kanskje ikke mer enn førti.
To personer sitter der. Jeg kjenner en av dem. Hun har sagt hun skal komme tilbake.
Jeg begynner å løpe, alt jeg orker. Kan ikke løpe fra det.
Det har begynt igjen.

Til toppen