| Forfatter: | Harlan Coben |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 368 |
| Illustratør: | Birkelid, Jan Erik |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Caught |
| Oversatt av: | Busk, Sissel |
| ISBN/EAN: | 9788202331368 |
| Kategori: | Krim og spenning og Thriller |
Nok et spenningsmesterverk fra Harlan Coben
En spenningsroman som utfordrer like mye som den underholder, og som handler om skyld, grådighet og ikke minst om evnen til å tilgi. Nok en gang leverer Harlan Coben en historie så levende at du tror det er deg det gjelder!
Haley McWaid er en populær og snill 17-åring. Derfor blir både familien og naboene hennes svært engstelige for henne når hun plutselig forsvinner. På samme tid blir sosialarbeideren Dan Mercer tilsynelatende tatt på fersk gjerning i et forsøk på å ha omgang med en mindreårig jente. Wendy Tynes er fjernsynsreporter og har spesialisert seg på å avsløre lysskye forhold. Hun blir involvert i begge sakene, men oppdager svært raskt at hun ikke lenger kan stole på sine instinkter eller på de menneskene som omgir
henne. Det er mye som ikke lenger er som det utgir seg for å være.
En bok som setter spor
Tilgi meg er en av de bøkene du husker lenge etter at du har lest den. Harlan Coben har skrevet en bok som utfordrer like mye som den underholder. En følelsesladet og superspennende historie om skyld, grådighet og evnen til å tilgi.
Haley McWaid er sytten år, vellykket på alle områder, gjør aldri noe galt, og er familiens stolthet. Når moren en morgen finner sengen hennes tom, og tre måneder går uten så mye som et livstegn, tror de fleste det verste.
Wendy Tynes er TV-reporter, og lager et program der de prøver å ta seksualforbrytere på fersken. Vi er med på direkten når hun tar sosialarbeider Dan Mercer i å tilnærme seg en annen ung jente. Dan er kjent for sitt utrettelige ungdomsarbeid, men etter hvert viser etterforskningen at han kan være skyldig. Så langt er alt relativt enkelt, men så viser det seg at ingenting i Tilgi meg er så ukomplisert som Wendy tror. Hun skjønner etter hvert at hun verken kan stole på sine egne instinkter eller motivene til de som involveres når de to sakene smelter sammen til én.
Reven i hønsehuset?
Når Wendy begynner å tvile på hva som er rett og galt begynner hun å grave, og kommer frem til at Dans nærmeste studiekamerater fra Princeton også er rammet av ulike former for elendighet det siste året. Det kan umulig være tilfeldig, noen er nødt til å stå bak, og Wendy virvles inn i en serie av utrolige hendelser når hun prøver å løse gåten.
Og hele veien har Coben grepet på deg. De personene du leser om, er så realistiske og levende at det er lett å tenke seg at det som skjer kan skje med deg. Det er umulig å legge boken fra seg før du vet om Dan Mercer er reven i hønsehuset, eller et offer for realityprogrammenes krav om stadig å sprenge grenser.
Ytterst på stolsetet
Tilgi meg er en roman som får deg til å sitte ytterst på stolsetet av flere grunner. Boken utfordrer holdninger om hvem som kan få seg til å gjøre hva, og hvorfor. Den tar opp et tema som lett kan bli flatt, men ikke med Cobens signatur. Her er flere svinger enn hva du tror er mulig, flere løse tråder enn du er vant til, og et klimaks som endevender det du tror er løsningen. På veien er det både moro og tankevekkende, interessant og spennende, det er det som gjør Harlan Coben til en mester i denne sjangeren. Han setter vanlige mennesker i uvanlige situasjoner, og du kjenner deg så lett igjen at du tror du er akkurat der det skjer. Hva er bedre med en roman enn nettopp det?
Av Bernt Roald Nilsen
«Følelsen av at dette kunne vært deg gjør boken grøssende god.»
– Publishers Weekly
Jeg visste at hvis jeg åpnet den røde døren, ville livet mitt bli ødelagt.
Ja da, det høres både melodramatisk og fullt av forvarsler, og jeg er ingen tilhenger av noen av delene. Og dessuten var det ikke noe som var truende ved den røde døren. Den var faktisk usedvanlig alminnelig, i treverk med fire paneler, av den typen som står vakt på forsiden i tre av fire forstadshus, med falmet maling og en dørhammer i brysthøyde som aldri ble brukt, og et dørhåndtak i uekte messing.
Men da jeg gikk mot den, med bare skinnet fra en fjern gatelykt til å lyse opp veien for meg, og den mørke åpningen gapte som en kjeft som var klar til å sluke meg hel, var følelsen av dommedag ufravikelig. Hvert skritt framover krevde stor anstrengelse, som om jeg gikk i betong som ennå ikke hadde stivnet, i stedet for på en litt sprukken gangsti. Kroppen min viste alle de klassiske symptomene på overhengende fare: Frysninger langs ryggraden? Helt klart. Hår som reiste seg på armen? Jo da. Stikking bak i nakken? Det også. Prikking i hodeskallen? Ikke til å ta feil av.
Huset var mørkt, ikke et eneste lys var slått på. Chynna hadde forberedt meg på at det ville være slik. Boligen virket på en måte litt for ordinær, litt for kjedelig. Det bekymret meg av en eller annen grunn. I tillegg lå dette huset isolert, helt innerst i en blindvei, sammenkrøpet i mørket som om det ville beskytte seg mot inntrengere.
Jeg likte det ikke.
Jeg likte ikke noe av dette, men det er slikt jeg driver med. Da Chynna ringte, var jeg nettopp ferdig med å trene bydelens basketballag for fjerdeklassinger.
"Dan?"
"Hvem er det?"
"Det er Chynna. Vær så snill og kom."
Hun skalv i stemmen, så jeg sendte spillerne hjem, hoppet i bilen, og nå var jeg her. Jeg hadde ikke engang hatt tid til å dusje. Lukten av gymsvette blandet seg nå med lukten av fryktsvette. Jeg gikk langsommere.
Hva er det i veien med meg?
For det første burde jeg nok ha dusjet. Jeg føler meg ikke vel uten en dusj. Har aldri gjort det. Men Chynna hadde vært så bestemt. Vel, hun hadde ikke tigget meg. Før noen andre kom hjem. Så her var jeg - i den grå trøyen som var mørk av svette og som klistret seg til brystet - på vei mot denne døren.
Som de fleste av ungdommene jeg jobber med, hadde Chynna alvorlige problemer, og det var kanskje det som satte i gang varselklokkene hos meg. Jeg hadde ikke likt stemmen hennes i telefonen, hadde egentlig ikke tillit til noe av opplegget. Jeg trakk pusten dypt og kikket bak meg. I det fjerne kunne jeg se noen livstegn fra denne forstadskvelden - noen huslys, et flakkende TV-apparat eller kanskje en dataskjerm, en åpen garasjedør, men i denne blindveien var det ingenting, ikke en lyd eller en bevegelse, bare et stummende mørke.
