Formidabel pageturner!  Terningkast 5

Så er hun er igjen, Lucinda Riley, med en bestselger før den har nådd bokhandlerne. «Solsøsteren» tar leseren på tur og med storm til upper class i Storbritannia, på Manhattan og kolonitidens Kenya. No more, no less.

Cappelen Damm åpner bokåret for sjette gang med Lucinda Riley og nok en formidabel pageturner på 800 sider.

Det er sjette bok i De syv søstre-serien - som bare må sies å være en imponerende skrivemaraton. «Solsøsteren» er feel-good fra første side, selv om det er atskillig alvor underveis. Men trivselsskaperen Riley vet å punche inn miljøer, detaljer, godbiter og parallellhistorier i fortid og nåtid.

Hun overvinner, ja jeg innrømmer det, den mest standhaftige skeptiker med sin fortellerglede og fortellerevne. Det er ikke nobel verdenslitteratur, men dersom vi vurderer boken i sin sjanger, så er dette ukomplisert underholdningslitteratur på sitt beste.

Og rundt den sjette søsteren, 26 år gamle Electra D’Aplièse, har Riley lagt et vell av ingredienser: En svart supermodell, høyreist og eksentrisk. Hun leier en kjempeleilighet på Manhattan, har aldri tatt undergrunnen, hun bestiller bil og hjelp til alt. Og hun pøser på med alkohol og kokain og har sex med de mange menn som svirrer rundt modellens fotooppdrag verden over. Electra vasser i penger og har «alt», men er dønn ensom.

Her er det Lucinda Rileys nøkkelkonsept trer hjelpende inn, letingen etter opphav, formødre og forfedre, samt en pendling mellom fortid og nåtid.

Romanserien «De syv søstre» tar utgangspunkt i mytologien i De syv søstre i Pleiadene, en klynge stjerner i stjernebildet Orion. Riley har selvsagt lagt ut masse detaljer om dette på sin egen påkostede hjemmeside. Electra er vokst opp i Genève på slottet Atlantis (ikke tilfeldig navn), og de seks søstrene – den syvende er «savnet» - er adoptert fra hele verden av en rik eksentrisk forretningsmann, Pa Salt. Etter hans død får søstrene utlevert en konvolutt med underfundige spor til sitt biologiske opphav, og dermed vips - en roman for hver søster, et vinnerformular.

Men det er mer som gjør at Riley har slått til med denne serien. Det er evnen til å skape sammensatte univers, gjennom to parallelle historier og stort persongalleri i eksotiske miljøer og land, fram til nå i Skottland, Granada, Brasil, Frankrike Østerrike, Australia og Telemark i Norge.

Lucinda Riley får pluss i margen for sin research som hun drysser ut fra sin allvitende himmelske fortellerposisjon. Hun bretter virkelig ut lerretene rundt Electra i nåtid og en parallellhistorie 70 år tilbake, New York i 1938, Kenya 1939 og en ny verdenskrig. Cecily Hunter-Morgan, datter av en styrtrik forretningsmann i New York, sendes med knust hjerte til en festglad gudmor som skal ta hånd om henne i Kenya.

Skildringene av amerikansk og britisk overklasse er fascinerende nok, men nedslaget i kolonimiljøet i Kenya er best. Her er en nådeløs skildring av cocktailparties, skjørlevnet og hvit arroganse, men også av kvegfarmere som sliter og respekterer de lokale stammene. Og en spennende ungkar med nære venner blant masaiene. Nuff said.

I blant glir det for raskt og overflatisk, mekanisk og til tider irriterende sømløst. Dessuten er den i lengste laget med sine nesten 800 sider. Merkelig også at Riley som snekrer fortellinger rundt sterke og karismatiske kvinner, får sine bøker utgitt med ansiktsløse kvinner på omslagene, gang på gang.

Men her er rikelig hjerte og smerte, drama, floskler og klisjeer og alt som hører sjangeren til. Og trivsel og susende sjarm i overflod.

Guri Hjeltnes, VG

Nok en formidabel fortelling av Lucinda Riley

Når norske lesere i dag får servert den sjette fortellingen om Solsøsteren, hungrer lesere over hele verden etter den aller siste romanen om de syv jentene mystisk Pa Salt adopterte.

Hver bok er et klisjébonanza, men bare et naturtalent av en forteller evner å både tøye og tøyle dem slik Riley gjør.

Alle hemmelighetene til Pa Salt har pirret både søstrene og leserne gjennom serien, og er selvsagt motoren i en for lengst avslørte suksessformel: La to historisk, geografisk, kulturelt og eventuelt sosialt ulike skjebneveier løpe sammen, slik at den moderne hovedpersonen finner ny tilhørighet, romantikk og livslykke gjennom kontakt med sine røtter og sin uventede arv.

I «Solsøsteren» er turen kommet til rebelske Electra. Hun kaller seg selv en «svart sjiraff» og rager med sin supermodellstatus og 184 centimeter høye skikkelse i ethvert sosialt terreng. Hun fikser og trikser og sjonglerer både sitt utsvevende sexliv og like aktive rusmisbruk, omgitt av ikke alltid like nobelt motiverte «hjelpere».

Inn i luksus- og kokaintåka kommer brått en ny assistent, Mariam. Hun er vakker, sympatisk og praktiserende muslim som attpåtil er av kongelig slekt etter den tidligere sjahen av Iran.

Like brått står en 187 centimeter høy bestemor i døren, og så eskalerer både rusbruk og fortellingen om Electras opphav.

Bruker historiske drama
Reisen går tilbake til 1939, og to av de mest legendariske sosietetsmiljøene: Først til New Yorks Manhattan-fiff med familier som Vanderbilt, Mrs. Roosevelts gryende feministiske samlinger, og også kampen mot rasisme og for borgerrettigheter.

Så virvles vi videre til Nairobi, Kenya og en salig blanding av faktisk historie og fiksjon.

Lucinda Riley plasserer ganske så elegant sin leser på første rad når famøse mord og historiske kjendis-tragedier inntreffer.

Etiske minefelt
Bokens hovedtematikk, rusmisbruk og selvmord, speiles i begge fortellingene. Skildringen av Electras tilfriskningsprosess er nok en smule søtladen og naivt positiv, men ellers skapes troverdige skildringer av så vel modelljobbing som fattigkvarterene rusbrukere dør av aids fordi de deler på sprøytene.

Riley er på samme tid konservativ og freidig i sin omgang med mange ømtålige temaer. Aktuelle temaer som kjøttskam og veganisme basert på dyreetiske valg er også berørt i begge historiene, selv om dette neppe var mye fokuserte tema i 1940-årenes Kenya.

Forfriskende original
Dette verket, som de fleste av Rileys bøker, røper en stor pasjon for historie og research. På sitt beste vever hun små og kuriøse detaljer fra sted, kultur og tidsepoke inn i en kontekst som faktisk gir leseren et godt inntrykk av verdensbildet de ulike karakterene eier.

Selvsagt må det finnes anakronismer når målet er å skape identifikasjon hos en moderne leser, men selv om man ser utenfor denne sjangeren, er det ikke mange forfattere som ville klart å forme så mange og ulike miljøer på en gjennomført medrivende og levende måte.

Her ligger da også nøkkelen til sjangerens internasjonale suksess: alle finner sin «hjertesak» i tillegg til den obligatoriske romantiske hjerte-smerte-fortellingen. Sistnevnte er dog ofte forfriskende original – Riley våger oftere enn konkurrenter som Jojo Moyes, Kate Morton og Victoria Hislop å bryte med sjangeren ved å snyte sin nåtids-heltinne for Mr. Right og happy endings.

Rileys originale språk er muntlig, levende og for sin sjanger ganske variert. Oversetter Benedicta Windt-Val kan ikke klandres for at boken på norsk mister både sug og glød i sammenligning med den engelske originalteksten; klisjeer klinger kanskje rett og slett bedre på engelsk?

Universell hverdagsetikk
Boken inneholder mye dialog og et rikt persongalleri, og sidetallet er nesten 800, men er så lettlest at ikke engang anmelderen føler trang til å kreve ekstra honorar for lang tekst.

En utfordring i den Rileyske skrivestue har vært de mange overgangene, både innenfor samme tidslinje og vekslingen mellom disse. Bortsett fra en klumsete transportetappe på noen få sider mellom 1941 og 1945, fungerer flyten denne gangen noenlunde godt.

May Grete Lerum, NRK 

Bokanmeldelse: Verdt sin vekt i tårer

Du må være en kald fisk for ikke å bli rørt av denne tårepersen av en historie. Men hvis du ikke orker muskuløse overkropper og toppmodeller på rehab, bør du styre unna.

Å lese Lucinda Rileys bøker, når man egentlig ikke er en person som vanligvis leser historisk-romantiske romaner, er litt det samme som å bli overtalt til å ta den store vannsklien som voksen.

Når man først er overtalt, og hopper uti, går de 796 sidene unna i en fei. Man blir helt revet med, følelser man ikke vanligvis er i kontakt med, velter frem. Det er både moro, spennende og barnslig. Når turen er ferdig, er man klissvåt. I ansiktet, altså, fordi man selvfølgelig begynte å hulkegråte på slutten.

Kokain-sniffende toppmodell
Dette er Rileys metode, å gi leseren katarsis for pengene. Du vet; begrepet fra Aristoteles tekst «Om diktekunsten», som beskrev at tragedien ga betrakteren en følelsesmessig reaksjon som førte til renselse. Tenk litt på det, neste gang du leser Riley. Det føles relevant.

Solsøsteren er altså nest siste bok i sjubindsserien om de seks adopterte D´Áplièse-søstrene, som én etter én får kunnskap om sitt biologiske opphav. Familienavnet er et anagram til stjernebildet Pleiadene (The Pleiads), kjent fra blant annet gresk mytologi, og i Solsøsteren er Electra hovedpersonen. Hun er en alkoholisert kokainsniffende toppmodell, med dertil manglende empatiske evner og selvinnsikt.

Romantiske forviklinger
Det er en bragd at Riley klarer å lime leseren til en historie som i tillegg til en usympatisk hovedperson også har et plott som i utgangspunktet er full av klisjeer. Mennene har muskuløse overkropper, kvinnene dåner i vei, og hovedpersonene snakker stadig ut i luften med seg selv – eller til noen flodhester. Vi må nemlig tilbake til kolonitidens Kenya der «ex-pats» lever i sus og rus, for å nøste opp i Electras familiefortid.

Solsøsteren er et overflødighetshorn med fargerike skildringer, romantiske forviklinger, fortvilende familiedramaer på nærmere åtte hundre sider. Her er flere forlatte spebarn og skadeskutte elskere, i både direkte og overført betydning, og Riley slenger i tillegg inn en løve på menneskejakt for å få opp pulsen på de treigeste av oss.

Obama som litterær figur
I den nåtidige delen av historien dukker også Obama opp sammen med vår heltinne, og så knyttes fortidens raseopptøyer og familiesynder sammen med nåtidens politiske situasjon, knirkefritt.

Riley selv kaller bøkene sine for biografisk fiksjon, men ikke selvbiografisk fiksjon som er så populært om dagen. Hun inkluderer en litteraturliste bak, og lange takkeord til researcherne.

Som tidligere er boken elegant og stødig oversatt av Benedicta Windt-Val (MNO). Hun er veldig god på flyt i dialoger, som det er mange av. Men «minimal wardrobe» er ikke det samme som «minimalistisk garderobe», der det første henspiller på antallet klesplagg, det andre mer en stilretning.

For dem som orker å lese på engelsk, er det å anbefale. Kontrasten i Rileys veksling mellom amerikansk engelsk og britisk koloni-engelsk er av helt naturlig årsaker borte i oversettelsen, og det er en av grunnene til at originalteksten hennes føles litt rikere å lese.

Mari Grydeland, Aftenposten

Til toppen