– Det er en fortelling om familie og vennskap, og om små og store drømmer. Om kjærlighet, om å finne den ene mannen, eller kvinnen, vi hører sammen med. Om frykt, tap og sorg. Alle disse grunnleggende følelsene er like gamle som verden. Tidene forandrer seg, men jeg forsto at disse følelsene gjør det ikke.
 

Du er utdannet journalist, hvordan brukte du den bakgrunnen i arbeidet med boken?
– Det var til stor hjelp at jeg hadde lært meg å drive research. Å finne historiske fakta er ikke noe problem. Alt er veldokumentert av seriøse og ofte kloke historikere. Men de små detaljene i dagliglivet var mye vanskeligere. Jeg leste ikke bare bøker, men også gamle aviser og magasiner, og jeg så gamle dokumentarer. Som journalist vet jeg at du kan ikke stole på bare én kilde, du trenger minst to.
 

Hva inspirerte deg til å skrive denne boken?
– Det startet med historier mine egne bestemødre og deres søstre fortalte. De møttes jevnlig til kaffe og kaker, og etterhvert «snaps». Når de fikk i seg litt å drikke, ble samtalene mer intime, og de glemte den lille jenta som lå under bordet, godt skjult av duken. En annen kilde var nabolaget mitt i Hamburg. Jeg var veldig ung da jeg kom hit, og har bodd i det samme huset i 44 år. De gamle naboene elsket å fortelle om hvordan livet var der før.
 

Hvordan skapte du de fire jentene Henny, Käthe, Ida og Lina?
– De er alle inspirert av virkelige personer. Käthe er for eksempel tett på min grandtante Käthe. Hun var like uregjerlig som Käthe i boken. Den ekte Käthe var ikke kommunist, men sosialdemokrat, men det var nok til å havne konflikt med nazistene.
 

Hvordan klarte du å så levende beskrive en tid og situasjoner du selv ikke opplevde?
– Jeg tok del i livene til karakterene mine! Alle karakterene, selv de mannlige. Når jeg mente å vite nok om de historiske fakta og om dagliglivet den gang, gikk jeg inn i den tiden, og ble med. Det er derfor jeg savner karakterene mine så mye. Jeg er en av dem.
 

Hva likte du best i arbeidet med boken?
– Å skrive dialogene. Jeg elsker å skrive dialoger!
 

Var det noe som endret dine planer for historien eller karakterene underveis?
– Karakterene mine fulgte ikke alltid planen min. Og de fant venner jeg ikke visste om. Legene Theo Unger og Kurt Landmann er et godt eksempel på det. Jeg ante ingenting om Landmann. Han bare hoppet ut av fødestuen.
 

Døtre av en ny tid er første bok i en trilogi. Når bestemte du deg for å skrive en trilogi, og hvorfor?
– Jeg planla faktisk aldri å skrive en trilogi. Men da jeg skisserte opp den første boken, forstod jeg at én bok ville ikke være nok til å fortelle alt. Tanken om å skrive en bok nummer to vokste fordi jeg ikke hadde lyst til å ende historien til mine elskede karakterer med sorg og tap i krigens ruiner. Jeg hadde et ønske om håp og en ny start for dem. Planen var så at bok nummer to skulle slutte i 1969. Men da ba redaktøren min meg om å skrive en tredje bok som strakk seg frem til slutten av århundret. Og jeg begynte å elske tanken på å tilbringe mer tid med karakterene mine.

 
Av Sarah Natasha Melbye
Publisert 15.05.20