Hvem er disse to brødrene som leserne møter i ​Kongeriket?
– Roy er den eldste av de to foreldreløse brødrene, og jeg-personen i denne fortellingen. Roy er en litt mørksinna loner som ble igjen i bygda for å drive bygdas bensinstasjon da den yngre broren, den sosiale, utadvendte Carl, dro til USA for å studere økonomi. Faren til Roy lærte ham å bokse og under bygdedansene julte Roy opp de som ville jule opp lillebroren hans når Carl – uten helt å kunne hjelpe for det – sjarmerte damene deres. Skoleflinke Carl, som er kjæreste med ordførerdattera, er tilsynelatende den av dem med talent og oppdrift, men Roy er den som setter seg jordnære mål, tar ansvar – også for Carl – og synes å være den av dem med best moralsk gangsyn.

Kongeriket utspiller seg et godt stykke unna Harry Holes Oslo-boble. Hva var inspirasjonen til historien fra Os?
– Det er vel summen av den delen av mitt liv jeg har tilbrakt i det som det er mest av i Norge; bygd. Foreldrene mine vokste begge opp i bygder, og familien tilbrakte sommerferiene og påskene der. Etter at vi flytta fra Oslo til Molde i ungdomstida, var også bygdefesten en halvtimes kjøretur unna. Dessuten har pop-orkesteret jeg spiller i turnert Norge såpass grundig, at jeg tør si at vi kjenner bygde-Norge nokså godt.

Angående musikk, dukker blueslegenden J.J. Cale opp som en viktig del av lydsporet til Roys liv, hvorfor valgte du akkurat hans musikk?
– JJ Cale er vel et slags speilbilde av Roy; laidback, respekt for tradisjon, og med lite behov for at den ene dagen – eller sangen – skal være så ulik den andre.

Hva er de største forskjellene som forfatter på å skildre byfolk og bygdemennesker?
– Det er egentlig ingen forskjell. Om man ikke har bygda litt under huden er det selvfølgelig en risiko for at man karikerer og lager stereotypier. De bygdefolkene er med her også, for de finnes, karikaturene er ikke tatt ut av løse lufta. Men utover det er det mye mindre kulturforskjeller nå mellom by- og bygdefolk enn det var for førti år siden, da jeg var tjue.

Hvilke av bygdefolkene ble du ekstra begeistret for mens du formet dem i ​Kongeriket?
– Jeg må jo si at bygdas kjederøykende lensmann, dandy og avdanka fotballstjerne Kurt er en fornøyelig fyr. Han røyker selv mens han ligger i solarium. Og han vil så gjerne etterforske noe. Ikke minst hva som egentlig skjedde da hans far, gamle-lensmannen, forsvant i Breidalsvannet.

Var familiedramaet inspirert av arbeidet du gjorde med gjendiktingen av​ Macbeth?
– Det er umulig å ikke ta med seg tankegods når du har dykket dypt ned i noe som Macbeth, så ja, helt sikkert. Det er heller ikke slik at jeg prøver å unngå det, det du skriver er – og bør være, tror jeg – resultatet av det du lever og opplever. Og noe av det er jo også det du har skrevet før.

Kongeriket er både thriller og krim, men de dype personlige tragedier tar ofte hovedrollen i boken. Hva vil du som forfatter fortelle når du åpner opp en slik familie som Opgård?
– Det sies at velferdsstaten har overtatt såpass mange av funksjonene til den tradisjonelle familien at de sterke lojalitetsbåndene i familien er svekket. I familien Opgård er det ikke slik. Dette er en tradisjonell bondefamilie hvor familien går foran alt, det er – når alt kommer til alt – oss mot dem, som faren til Roy og Carl uttrykker det. Lojaliteten trumfer moralen. Sånn er det bare.

På hvilken måte skiller ​Kongeriket seg fra uavhengige bøker som ​Hodejegeren, så vel som Harry Hole-serien?
– Oj. Jeg vet ikke om jeg greier å gi verken et generelt svar eller si noe spesifikt om det, det må nesten andre gjøre.

Av Asbjørn Slettemark

Publisert 13.08.20